Kirken og Meg, et prosjekt.

I bloggserien Kirken og Meg vil jeg utforske mitt forhold til Den Norske Kirke, hvor jeg siden dåpen tidlig i 1974 har vært medlem. Et passivt og fraværende medlem. Til tider søkende og til andre tider illsint på den samme kirken. Lengtende, men aldri hjemme. Fraværende, men aldri helt borte.

Otrøy Kirke er min hjemkirke, uansett hvor langt unna jeg bor. Dette er kirken hvor jeg er døpt og konfirmert og hvor mine forfedre er begravet. Det er også stedet hvor min sterke opposisjon mot kirken fikk sitt utspring.

Radikal, Antirasist, Aktivist og på leting.

De siste årene har jeg funnet meg selv politisk. Rødfargen i meg har blitt tydelig. Jeg tilhører den delen av norsk politikk som vil ivareta ALLE av oss og bygge landet for ALLE av oss. Til og med bygge en verden for ALLE av oss. En verden hvor fanger får sin frihet og flyktninger et hjem. En verden hvor fattigdom er noe man kan lese om i historiebøkene. Min tro og mine verdier har ledet meg til disse standpunktene. Men hva er egentlig min tro nå i 2018? Hvor hører den hjemme? Jeg har alltid vært søkende og har forsøkt å finne svar hos de som hevdet å ha dem. Kirken kom jeg tidlig i opposisjon til, men jeg fortsatte å leite. Gjennom grunnfag, alternativindustrien og et hav av bøker og fortellinger om veier andre mennesker, både før og nå, har gått. 

Love, peace og en urgammel visdomsfilosofi.

Mine egne svar fant jeg etterhvert i sufisme. Jeg har i mange år nå tilhørt Inayatiordenen. Rumi, Hafiz og de gamle mystikerne gav meg de svarene jeg hadde lett etter. Hjertets religion kunne jeg forstå meg på. Den kjentes like fri og naturlig ut som å puste. Men likevel greide jeg ikke å legge statskirken helt bak meg. Den hang med meg som nissen på lasset. Som en del av meg. Om enn en del jeg kun møtte i bryllup og begravelser… som en fjern gammel slektning.

Muslimene i alle rom. Absolutt hele tiden.

Jeg bor (delvis. Hun studerer også i utlandet) sammen med min voksne, iallefall i navnet, kristne datter, en muslimsk mann og hans 2 mindreårige muslimske barn (absolutt hele, hele tiden). Og min årelange reise ved siden av islam har vært givende og lærerik. Jeg nærer stor respekt for religionen og for de som med kjærlighet bærer den. Å møte muslimske feminister, revolusjonære muslimer, skeive muslimer, grønne muslimer, konservative muslimer, teite muslimer og øldrikkende muslimer har gitt meg mye. Ofte har islam vært så nær at jeg har lurt på om den egentlig var min. Men jeg har aldri greid å si ordene som ville gjøre den til det.

Mange har sagt mye om muslimer som elefanter i rommet. Svært mye av det er kunnskapsløst ondskapsfull hatprat, men om de hadde gått over til å snakke om muslimske tenåringer på baderommet, da hadde faktisk hatt et poeng. De kan faktisk være svært så problematiske.

Ett år, en blogg, 52 Gudstjenester.

I løpet av året og i denne bloggen vil jeg ta et steg tilbake inn i religionen jeg ble døpt inn i som barn. Jeg vil gå i gudstjenester og utforske kirken, kirkefolket og deres budskap anno 2018. Hva finner jeg der? Hvem finner jeg der? Hva snakker de egentlig om i kirken? Og er det de snakker om relevant for meg? For den jeg er idag? Kan kirken også være min? Et sted jeg er hjemme? Eller skal våre veier kanskje skilles for godt?

Reisen starter i Rødtvet Kirke. Søndag 07.01.18 kl 11.00. Jeg skal være presis.

* Jeg vil forresten påpeke at min reise inn i kirkeNorge ikke er i konflikt med min vei i Inayatiordenen. Der kan du være både kristen og muslim eller kanskje hindu, ateist eller jøde? Du finner mer om Inayatiordenen på sufi.no

** Jeg vil også påpeke at det finnes en illsint knute i magen min i møte med KristenNorge. En knute forårsaket av prester fra barndommens rike og av Sylvi Listhaugs korsbæring. Samtidig møter jeg i dette sinnet også min egen dobbeltmoral. Utviser jeg større forståelse og toleranse i møte med andre religioner og livssyn enn det jeg gjør med kristendommen?