Det vakraste som fins… er Svenske kyrkan når dom sjunger

Det er noe med det. Av og til så ramler du bare uforvarende inn i rom som er så vakre at du bare blir glad og takknemlig for å få lov til å være der. Torsdags kveld ramla jeg inn i et slikt rom. Det var mørkt, det var kaldt, det var glatt, ryggen min som sjeldent vil være med på alt jeg vil være med på murra faretruende høyt og alt jeg ville var å ligge på sofaen under pleddet mitt og se Kong Julien på Netflix sammen med han gutten jeg ikke har lov til å kalle søt offentlig fordi han mener at han ikke er søt, men kul. Men jeg gjorde det ikke. Jeg reiste meg opp og gikk ut. Jeg hadde jo tross alt nok en date med en kirke… og med nok en journalist som ville være med og snakke med meg mens jeg gikk i kirken. Det angrer jeg ikke på. Bønneuken for kristen enhet og økumenisk vandregudstjeneste på Hammersborg var en svært vakker opplevelse og den havner rett inn i kalenderen for ting jeg gjerne vil gjenta neste år. Helt uten journalister og bloggprosjekter.

Første stopp var Maria Bebudelses Kirke (gresk ortodoks).

Her ser du presten i gang med gudstjenesten. Alteret med Jesus på korset befant seg bak et forheng som ble åpnet da gudstjenesten begynte. 

Maria Bebudelses kirke ligger i Thor Olsesgate 9 og ble opprinnelig innvia av den katolsk-apostoliske kirke i 1881 før den ble overtatt av den gresk ortodokse meningheten sent på 1980 tallet. Og den er vakker. Spesielt de malte ikonene foran.

Forstod jeg så mye av det som foregikk? Nei, ikke egentlig. Selv om jeg tror presten innimellom forsøkte å snakke engelsk. Men det var likevel en god opplevelse. Kyrie Eleyson ble sunget med en flott stemme mens presten leste bønner og gikk rundt brødet om og om igjen etterhvert også med røkelse med bjeller på. Annerledes, fint og høytidelig, selv om ingen, ikke engang prestene på første rekke, så ut til å vite når de skulle sitte og når de skulle stå. De ble som meg sittende gjennom hele seansen. På vei ut fikk vi alle utdelt hver vår bit av brødet. Jeg tok en bit, jeg gjorde det. Selv om jeg hadde lovt meg selv å holde meg unna kirkelige brød og kjekser fremover. Den ble ikke servert med vin, så jeg tror det vil gå bra denne gangen. Denne delen av gudstjenesten hadde fått benevnelsen «gathering».

Margaretakyrkan møtte oss med rørende trompetspill og sang.

Ferden videre gikk i et syngende tog ledet av kors og lysbærere. Vi gikk til Margaretakyrkan, en gate lenger ned. Tittelen for denne delen av gudstjenesten var «prayers of Reconciliation».

I Margaretakyrkan ble vi møtt av lavmelt stemningslagende trompetspill og  nydelig vakker sang.

Margaretakyrkan er i tillegg til den svenske folkekirken også hjemkirke til den finske og den latviske lutherianske kirke. Og i løpet av denne delen av gudstjenesten fikk vi i tillegg til svært vakker sang og trompetspill også høre bønner på flere språk. 

Margaretakyrkan ble innviet i 1925 og er oppkalt etter en svensk kronprinsesse som døde noen få år tidligere. Grunnen er donert av Oslo kommune og kirken ble bygget med svenske midler, både innsamlede og statlige. Presten fortalte om hvordan de fine glassvinduene som ble donert som takk av foreldre til norske barn som hadde fått mat i kirken hver dag under krigen hadde blitt knust under terrorangrepet 22. juli. Alle vinduene med unntak av ett ble smadret. 

Den lille stunden i Margaretakyrkan er til nå kanskje det fineste øyeblikket jeg har kjent i kirken og også det jeg har kjent meg mest hjemme i. «musikk er snarveien til Gud», sa sufisheiken Hazrat Inanyat Khan, og kanskje var det det jeg kjente på? Et lite øyeblikk av guddommelig nærhet og fred før vi gikk videre til St. Edmunds kirke? Er det det vakker musikk og et øyeblikks stillhet fra den evige støyen og maset utenfor skaper i oss? Fred? Stillhet? Skuldre som faller ned. Er det følelsen av Gud?

 

St. Edmunds kirke stilte med eget kor.

Da vi kom til St. Edmunds hadde vi blitt så mange at det var trangt om sitteplassene.

Også St. Edmunds og den anglikanske kirken og den amerikanske lutherske kirke som holder til der møtte oss med sang. Deres kor var kledd i blå drakter og sang vakkert. Der hadde de også vært proaktiv og skrevet i programmet hvor de ville vi skulle stå og hvor det var greit å sitte. Vi greide oss sånn nogenlunde greit igjennom alle sammen. Dette punktet av gudstjenesten var kalt «proclamation of the Word of God» og prestene leste fra ulike skriftsteder.

St. Edmunds Church er en liten kirke som ligger i Møllergata 30. Den er tegna av arkitekten Paul Due, oppført i 1883-84 og er forma som et langskip.

 

Nest siste stopp på reisen: St. Olavs katolske Domkirke.

 

På vei inn i St. Olavs katolske domkirke ble vi møtt av vakker sang fra ungdomskoret. Sangen om «heilag Olav», fulgte oss både inn og ut av denne delen av gudstjenesten. Helligdomsarmen, en arm som sies å stamme fra Olav den hellige har siden 1860 vært oppbevart i en monter i kirken. Relikvier som dette er kanskje fremmed for meg, men de er nokså vanlige i flere religioner rundt omkring i verden. Og jeg tror nok Olav den hellige ville ha satt pris på sangen som ble sunget til hans ære i kirken som bærer hans navn. Jeg satte iallefall stor pris på sangen og på koret. Ikke minst fordi koret i så stor grad representere mitt mangfoldige Oslo og viste den katolske kirke som hjemmehørende i en hel verden.

St. Olavs domkirke ble innviet i 1856, men ettersom vi ikke hadde noen katolsk biskop så ble ikke kirken vigslet før 1896 og da Oslo katolske bispedømme ble opprettet i 1953 så ble den oppgradert til domkirke. 

Denne delen av gudstjenesten var viet «prayer of the People and the Lords prayer» og vi, kirkefolket forble stående gjennom hele seansen. Alle sammen av oss. Mens presten leste trosbetegnelsen på latin. På vei ned mot Trefoldighetskirken sang den gatevandrende meningheten «Amazing Grace». Det er noe i meg som liker å gå i tog med kors og lys foran og synge «Amazing Grace» stille gjennom gatene mens biler og folk som ikke er med oss bare må vente litt med livene sine til vi har passert. 

 

Trefoldighetskirken og den norske folkekirken, siste stopp på reisen.

Trefoldighetskirken er designet for å være et sted hvor himmel og jord møtes og hvor det er høyt under taket slik at mennesket kan stå oppreist. Bilde fra kirkesøk.

Trefoldighetskirken. En av landets største kirker med 1200 plasser. Bygd i nygotisk stil og opprinnelig tegnet av arkitekt Chateauneuf, som dessverre døde før han fikk se bygget oppført og vigslet i 1858. Et imponerende bygg og et fint sted å avslutte vår vandring på med «blessing and sending». Og kirkekaffe. Jeg begynner å bli god på kirkekaffe nå. Kirkekaffe og intervjuer. Det er det jeg driver på med om dagen liksom. I mitt nye liv som kirke-Kjersti.

Litt morsom er det også å tenke på at den 92 årige gamle mannen som jeg helt tilfeldig satte meg ved siden av og snakket med på kirkekaffe i Tonsen kirke sist søndag i mange år var sogneprest i nettopp denne kirken. Og det var dette arbeidet han forsøkte å forklare meg at var det viktigste. Det økumeniske arbeidet gjentok han mange ganger, med styrke i stemmen, det økumeniske arbeidet er det viktigste. uten at jeg da helt forstod hva de ordene betydde. Og nå satt jeg altså her, midt i kjernen av det, som deltager i dette arbeidet for å skape en større forståelse mellom og bringe ulike kirkesamfunn nærmere sammen. Var han med på å etablere nettopp dette samarbeidet på Hammersborg ?

Og hva er vel mer passende for en som meg, for en som lever med en fot i ulike leire og som ser våre utallige likheter og det menneskelige fellesskapet vi kan ha om vi våger å møtes på tvers av religiøse og kulturelle skillelinjer, enn å delta i en vandring for å fremme nettopp enhet og forståelse mellom mennesker?  Nok en gang leverte kirken. Den skapte en god opplevelse for meg og den avsluttet med å synge om den Jesus jeg kan relatere meg til. Han som jaget kremmere fra tempelet og som lo når barna sang og danset. jo, kirken leverte. Selv på en glattkald og guffen torsdag. 

Kirkekaffe i svært vakre omgivelser.

Denne kvelden hadde jeg forresten selskap av journalist Silje Kimberlee Kulleseid fra avisa Dagen. Og selv om jeg må innrømme at akkurat det kanskje ikke har vært min favorittavis opp til nå, så var hun et hyggelig selskap å ha med seg. Men nå gleder jeg meg til å gå i gudstjeneste uten journalister. Til å sette meg ned på en kirkebenk og bare være tilskuer. Bare oppleve. 

Jeg skal forresten i kirken igjen allerede på fredag. Jeg skal på evensong i Domkirken. Jeg vet ikke helt hva det innebærer, men jeg tror det er riktig sted for å nettopp lene seg litt tilbake og bare oppleve. Helt uten journalister på slep. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Det er 49 kirkebesøk igjen før året er omme.