Taizebønn i Sofienberg kirke

Du trodde kanskje at fredag kveld klokka 20.00 var et av de derre ugudelige tidspunktene hvor man iallefall ikke går i kirka, men da tar du feil. En fredag kveld hver måned møtes nemlig en gruppe mennesker i Sofienberg Kirke for å meditere gjennom sang, bibeltekster og stillhet. Slik har de møttes i over 20 år fortalte de og flere av de jeg snakket med hadde vært med nesten hele veien. Jeg forstår hvorfor de blir værende. Taizebønn er en god og vakker opplevelse.

Sofienberg kirke i vakker kveldsbelysning.

Taizebønn har fått navnet sitt etter den franske byen hvor broder Roger etablerte sitt kloster og hvor spesielt unge pilegrimmer fra hele verden den dag i dag kan møtes og lære om filosofien som ligger til grunn og sangene som brukes i denne type bønn. For å bruke Broder Rogers egne ord: 

Siden min ungdom, tror jeg at jeg aldri har mistet intuisjonen om at samfunn i fellesskap kan være et tegn på at gud er kjærlighet, og kjærlighet alene. Gradvis tok en overbevisning form i meg om at det var essensielt å lage en kommunitet av menn bestemt til å gi hele sitt liv og som alltid ville prøve å forstå hverandre og bli forsonet, en kommunitet der hjertets godhet og enkelhet ville være i sentrum for alt.

Broter Roger: ?Gud er kjærlighet alene?. Hentet fra den norske oversettelsen av klosterets hjemmesider.

Taizebønn fokuserer i tillegg til den altoverskyggende kjærligheten på det økumeniske arbeidet. Fellesskap mellom ulike kirkesamfunn, men også ut mot de med en annen tro. Eller som gårsdagens bibeltekst sa det, Mot gjeterens andre flokker»

I Taizebønn synes det meste å være orientert mot klosteret i Taize. Slik også med ikonet de bruker i kirken under bønnen. Ikonet er en kopi av et ikon man finner i klosteret i Taize.

Da jeg forsøkte å lære om Taize, om hva det var og hvordan det foregikk lette jeg gjennom mange ulike kilder. Her synes jeg kirkens egen informasjon kunne vært bedre. Målet med aktiviteter i eget hus må være å alltid være mer informativ enn wikipedia, når det gjelder taize vinner wikipedia den kampen.

«Taizé står bak en egenartet form for liturgisk musikk, som reflekterer fellesskapets vektlegging av meditasjon. Den bruker enkle fraser, gjerne hentet fra Salmene eller andre steder i Bibelen, som repeteres eller synges i kanon. Repetisjonen er et redskap som gjør meditasjonen lettere. Instrumentene som brukes er normalt gitar, fløyte, obo, klarinett, horn, trombone og cello. Disse gjør stemningen mer intim enn man oppnår med det klassiske kirkeinstrumentet, orgelet.» Hentet fra wikipedias side om taizefellesskapet.

Om ikke annet er taize sangboka mye mer håndterlig enn salmeboka.

Jeg er glad for at jeg gikk til Sofienberg kirka denne fredagen. Taizebønn er nok til nå det nærmeste jeg har kommet å kjenne meg åndelig hjemme i kirka. Som jeg skrev da jeg presenterte denne bloggen så tilhører jeg Inayatiordenen innen sufisme, eller vestlig sufisme som det ofte blir kalt. Og der er nettopp meditasjon gjennom repeterende sangtekster, syngende mantra, zikr og nigun en viktig del av praksisen. Det er flere andre likheter også. Fokuset på kjærligheten er et viktig ett, et annet er fokuset på å skape enhet, bringe forståelse og kjærlighet mellom mennesker og religioner. Jeg forstår taizebønn og jeg liker det. Ikke minst liker jeg det fordi sangen i seg selv var vakker og kraftfull. Men samtidig så er det også rart å oppleve noe som er så nært, men som likevel ikke er helt mitt. Det meditative elementet er nok større om man deltar lenge nok til å kunne sangene. Særlig godt likte jeg stillheten midt i praksisen. Stillhet er en luksus vi så alt for sjeldent unner oss. 

Denne kvelden hadde jeg selskap av Laura Slaughter som også tidligere har deltatt på meditasjoner gjennom Inayatiordenen. Hun sa at taizebønn gav henne den samme gode følelsen som hun får under sufimeditasjoner og hun har allerede nå bestemt seg for at hun vil tilbake. Kanskje er dette noe du også vil teste ut? I så fall må du møte i Sofienberg kirke fredag 02.03 kl. 20.00 Og om du lurer på hvorfor jeg ikke som i tidligere blogginnlegg har skrevet om kirkebygget jeg har besøkt, så kan jeg fortelle at taizebønn foregår i så dempet belysning at jeg ennå ikke egentlig har sett kirkebygget. Om jeg vil skrive om det så må jeg tilbake en annen dag og det gjør jeg nok. Taizebønn er ikke det eneste spennende som skjer i Sofienberg kirke.