I en festpynta Domkirke var det kirkemusikkfestival. I den usminka krypten under fikk vi den rå sannheten om slaveri i vår tid

Det var slaveriet som lokka meg tilbake til Domkirken denne søndagen, ikke musikken eller gudstjenesten. I krypten skulle det etter kirkekaffen være en panelsamtale som oppsummerte kirkemusikkfestivalens fokus på slaveri i vår tid. Og jeg ble nysgjerrig ikke bare på det spørsmålet som lå opp i dagen, hva en kirkemusikkfestival hadde med slaveri å gjøre, men hva hadde egentlig kirken å si om slaveri, nå om dagen? Den har jo blitt brukt til å legitimere så ymse på den fronten opp igjennom historien.

Fv: Mildrid Mikkelsen, Lemma Desta, Sturla Stålsett, Biskop Kari Veiteberg og Jørgen Lorentzen stilte til samtale om «Slaveri i moderne tid» i krypten under Domkirken.

Panelet i det som viste seg å bli en meget lærerik og spennende samtale bestod av Biskop Kari Veiteberg, Prest og professor Sturla Stålsett,Leder for ROSA prosjektet Mildrid Mikkelsen, Etiopsisk teolog, styreleder for Commission for Migrants in Europe (CCME) samt koordinator for flerkulturelt kirkelig nettverk i Norges Kristne Råd; Lemma Desta og Tyrkiakjenner, litteraturviter, kjønnsforsker og dagligleder for Hedda stiftelsen; Jørgen Lorentzen som også ledet samtalen.

Og her mine radikale venner, her er det dere må skjerpe dere. Kirkefolket har blitt radikalisert. De har tatt dere igjen. Ett angrep på menneskeverdet til nå og de vil ta til gatene, de sølvhårede i minkkåpe og de med strenge presteskjorter også. Nok er nok! De krever endring. Deres Jesus er en Jesus som setter alle folk fri og da er det vanskelig å godta en politisk virkelighet som legger stadig flere folk i lenker. 

Eller?

Dette er iallefall den ene delen av historien og det er denne delen jeg sitter sammen med i krypten denne dagen. Den andre er det jeg skrev om helt i begynnelsen av dette prosjektet, – mitt illsinne på Sylvi Listhaugs kors og den delen panelet her tar opp: – verdenskirkens totale stillhet hva fordømmelse av nåtidens slaveri angår. Hvor er uttalelsene fra Verdens kirkeråd om slaveriet Etiopiske (og andre afrikanske) fattige kvinner blir lurt inn i i gulfstatene? Den katolske kirkes fordømmelse av de tradisjonelle slavemarkedene som har gjenoppstått i Libya? Men det er ikke den delen av kirken som har møtt opp i dette rommet. I dette rommet finnes det en beundringsverdig blanding av kunnskap og engasjement.

Inne i Salmeboka lå det et ark med fakta om slaveri i vår tid og gode råd for hva den enkelte kan gjøre for å motarbeide dette.

Det begynner allerede i det vi får utdelt salmeboka da vi kommer til kirken. Inni den ligger det et ark hvor fremsiden viser tall og fakta om slaveri i vår tid og baksiden er stappfull av gode råd. Hva kan du gjøre i menigheten, i dagliglivet, politisk og økonomisk for å bistå med å bekjempe slaveri.

Mitt første spørsmål, hva kirkemusikk har med slaveri å gjøre besvarer forøvrig seg selv temmelig raskt. I det Domkirkens guttekor stemmer i med «go down, Moses, way down in Egypts land; tell old Pharaoh to let my people go», så forstår jeg. Spirituals. Det finnes en lang tradisjon med nettopp frigjøringssalmer i kirken. Eller i kirken? Kirken stod også på slaveeiernes side. Kirken var også med å legitimerte deres syn. Uten kirkens velsignelse ville ikke den transantlantiske slavehandelen kunne ha skjedd. Og samtidig var kirken også stedet hvor slavene fant styrke til å overleve fangenskapet og kjempe for sin frihet. Og de sang spirituals.

Oslo Domkirkes guttekor stemte i med vakre spirituals gjennom hele gudstjenesten.

Gjennom hele festgudstjenesten trekkes bibelens frihetsbudskap frem. Det leses tekster om Moses og kobberslangen han ble bedt om å lage slik at folket ikke skulle dø av slangebitt. De som kikket opp på kobberslangen ville ikke dø av bittene. I sin preken forklarer Domkirkeprest Valborg Orset Stene at kobberslangen er et symbol på Jesus og hvordan det å kikke opp mot Jesus redder menneskeheten. Videre forteller hun at det kristne budskap er et frihetsbudskap. At Jesus setter alle mennesker frie. Sammenhengen budskapet i gudstjenesten og det budskapet som venter i krypten er opplagt.

Domkirkeprest Valborg Orset Stene entret Domkirkens vakre prekestol og talte om et frihetsbudskap.

Slaveri, menneskehandel… det er vanskelige og tunge temaer man snakker om i krypten denne søndagen. Men det er viktige temaer. Våre EØS penger bidrar til at vestafrikanske menn blir lagt i lenker og bydd på på slavemarkedet i Libya. Akkurat slik de ble da Kunta Kinteh i 1750 ble stjålet fra Gambia og solgt i USA. I vår tid er det fattigdom og politisk ustabilitet som sender dem ut på «håpets ferd». En ferd som så alt for ofte ender tragisk. Mange drukner mens andre altså ender opp som slaver på åpne slavemarkeder. Det skjer i vår tid. Tenk at dette også skjer i vår tid. Med vår vitende vilje. Nesten uten motstand.  Lemma Desta forteller at han har skrevet brev til verdens kirkeråd i håp om at de ville komme med en uttalelse som fordømmer slavehandel, men at svaret har vært stillhet.

Sturla Stålsett sier at 40 millioner er et tall som brukes om antall slaver i dag, men at tallet trolig er mye høyere. Han snakker om hvordan vi trenger å våge å se og høre dem. Om hvordan dette er ressurssterke mennesker og hvordan det er kirkens ansvar å jobbe for disse menneskenes frihet. Enten så bedriver man i kirken en form for «lipservice» eller så tar man kirkens frigjørende budskap på alvor, sier han. Vi kan ikke kjøpslå med menneskers liv. Han forteller også om Erkebiskop Romero som nå blir opphøyd til helgen for sin kamp for sosial rettferdighet. Hvor er hans kamp og hans samfunn idag?

Jørgen Lorentzen forteller om hvordan situasjonen i Tyrkia er i ferd med å endre seg dramatisk og hvordan man der har brukt demokratiet til å ødelegge demokratiet. Han forteller om vår og Europas totale taushet til det som skjer og han forteller om en «hjerneflukt» som nå pågår fra Tyrkia. De intellektuelle, legene, ressursmenneskene må flykte, mens Ergodan presser Europa til stillhet ved å bruke flyktninger som pressmiddel. Hvor mange vil dere ha, spør han europeiske ledere om de mukker mot hans ledelse. Hundre tusen? En million? Og europeiske ledere selger de prinsippene vi har bygget våre nasjoner på billig i frykt for det man ser vokse i Europa om dagen. Vi innfører en politisk retorikk som var umulig kun for kort tid siden. 

De tordner der oppe. Forteller hvordan «norske interesser» blir brukt som et begrep som legitimerer hva som helst, men hva er norske interesser? Er det bare norske handelsinteresser eller handler det også om andre ting? Om oss og dem, om frihetsidealer og om hvordan deres verdighet også er vår egen verdighet? Når de kommer  til punktet hvor deres verdier idag blir sett på som naive så har jeg ikke noe valg. Jeg må bare innse det. Mine radikale venner. Vi må skjerpe oss. Kirkefolket går oss her en høy gang! De snakker til og med om hvordan begrepet radikal blir forsøkt endret til å bety noe annet, noe negativt. 

Mildrid Mikkelsen forteller om hvordan mennesker de møter og som er offer for menneskehandel nå som regel blir sendt ut, selv om de gjør alt riktig, selv om de vitner, og hvordan det å bli sendt ut svært ofte betyr at vi resirkulerer dem tilbake til tvungen prostitusjon.  Og Biskop Kari Veiteberg sier at Trua hennes mister sin makt om den ikke også er politisk forankra. Hvor er klærne vi har på oss sydd? Av slaver? Hva gjør vi med kunnskapen?

Om du gir en fattig brød så er du helgen sier de, men om du spør hvorfor han er fattig så er du kommunist. 
Gud skapte medmennesker følger de opp. Medmennesker. Og da kan ikke vi være en kirke med mange fine idealer på papiret. Vi må også leve etter dem.

Og med det forlot jeg Domkirken vår for denne gang. Og vi gikk inn i en uke hvor denne kirkens dualitet kanskje ble mer aktuell enn noen gang. Denne helgen skal KRF ta et viktig valg som kanskje nettopp handler om verdier og om det man tror på virkelig er verdt å kjempe for, selv om omkostningene kan være store.

En hilsen og en takk sendes forresten til min sidemann under kirkekaffen. Det tok meg 44 år å finne ut hva en krypt er for noe, men nå vet jeg det. Jeg vil anta at vår bruk av krypten med foredrag og kirkekaffe nok er noe vanligere bruk enn begravelser av helgener i våre dager. Ikke det, St. Halvard, Oslos egen skytshelgen, hadde nok passet godt inn i krypten denne dagen. Han ble gjort til helgen etter at han druknet da han forsøkte å hjelpe en trellkvinne til frihet i år 1043..