Stille korsvandring gjennom Oslos gater.

Jeg har sett det på TV før, korsvandringer gjennom gatene på langfredag for å minnes Jesu lidelse, men jeg har egentlig aldri tenkt at jeg skulle delta. At jeg skulle bli en slik en. En som sang salmer og gikk i gatene og så akkurat ut slik som en av dem. De kristne. Men idag var altså likevel dagen da det skjedde. Og mens turister stoppet opp og filmet oss, som om vi var et speilbilde av oss selv på reise i Sør Europa og gikk der kun for å gi turister et eksotisk feriebilde, så vandret vi sakte oppover Karl Johans gate syngende stille på «we shall overcome, we shall overcome one day». Og fremst gikk altså de modigste av oss. De som våget å melde seg frivillig for å bære det store trekorset. 

Korsvandringen er en mangeårig tradisjon som organiseres av kirkens bymisjon. Her fra startpunktet ved Jernbanetorget.

Vårt første stopp var Egertorget. Der ble det lest fra Markusevangeliet om Jesus natt ved Getsame hvor Jesus sier » Abba, Far. Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil», før han vekker de stadig sovnende disiplene og ber dem bli med ham før han frivillig overgir seg til sin skjebne. Videre bad man en bønn for papirløse migranter, for tiggere og for arbeidssøkende europeiske migranter. La oss møte hverandre med verdighet og respekt og ivareta hverandre som hele mennesker. I vår by skal ingen nektes grunnleggende hjelp, sa de.

Og jeg kjente at jo, dette var en bønn jeg kunne stå inne for. Å gå opp over en paradegate i ett av verdens rikeste land, i følge med det som tilsynelatende så ut til å være en i hovedsak priveligert gruppe mennesker, syngende på «we shall overcome», hadde kjentes litt kleint ut for meg. Men nå skjønte jeg det. Ikke bare vår lidelse; – det var verdens lidelse. 

På Eidsvollsplass foran Stortinget leser man opp fortellingen om Judas. Før vi får høre at det er 65 millioner mennesker på flukt i verden idag. 40,3 millioner er flyktninger i eget land mens 24,7 millioner flykter over landegrenser. Aldri før har det vært flere flyktninger i verden. Mange dør på reisen, for eksempel på flukt over havet fra Afrikas kyst og til Europa. 

De sier det ikke rett ut, kirkens folk. Det blir bare hengende der likevel. Judas, som forrådte Jesus for 30 sølvpenger, og oss. Stortinget vårt. Som stenger våre grenser og som forhandler bort livene til flyktninger med å gi sølvpenger til de som kan stoppe dem fra å nå frem hit til oss, til trygghet. Stortinget vårt, som betaler sølvpenger til slavehandlere, til korrupte regimer, som selger rettferdighet og menneskeverd på billigsalg og forråder mennesker på flukt. 
Rettferdige Gud! Vær med alle mennesker på flukt i verden og for dem som kommer til Oslo og Norge. En bønn for papirløse, for asylsøkere, for skolegang, helsetjenester og for barmhjertighet og rettferdighet. 

Herre, hør vår bønn!

Jeg har lyst til å rope det ut. Hyle det. Menneskene mine. Jeg har glemt navnet hans, den unge mannen som en gang bad meg huske ham, fordi om jeg husket ham så ville han ha eksistert. Han ble hentet i håndjern noen dager senere og deportert. Jeg husker ikke til hvor. Husker ikke hans ansikt,det har vært så mange navn, så mange ansikter, men jeg husker at hans mor var død. Hans søster også. Og at han var helt alene, og jeg husker at han var. At han eksisterte. Et menneske. Et liv. Herre, hør vår bønn! 

Og mens Bjørnstjerne Bjørnson ser ut over oss ved Nasjonalteateret så går vi også videre i lidelseshistoriene. Det tales om maktovergrep i kulturlivet, om #metoo og urett som særlig rammer unge kvinner i sårbare posisjoner. Det bes om styrke til å kjempe mot trakassering og overgrep. Og før vi skynder oss videre mot universitetsplassen. Der får vi historien om Peter og hanen som gol og minte han på hans svik mot Jesus. Og vi får en påminnelse om vårt svik mot planeten vi bor på. En påminnelse og en bønn for den urett og skade vi påfører planeten vi bor på med vårt overforbruk. Kirkens klimaengasjement…
Deretter sang vi nok en salme jeg ikke kunne. Det finnes nokså mange av dem har jeg lagt merke til. Enkelte av dem er faktisk nokså fine.

Ved Tinghuset ypper vi opp til kamp. Hvem vinner retten til å oppholde seg på en Tinghustrapp på en langfredagsettermiddag? Et hundretalls mennesker bærende på et digert trekors og bevæpnet med en prest med en vakkert klingende klarinett, eller en skategjeng med skyggeluer og høytspillende boom boom høytaler? En liten stund var det spenning. Ville korstogsferden kunne fortsette sin lidelsevandring eller ville vi måtte vike plassen til de som var der først? Skaterne? Vi vant. Og mens boom boom høytaleren slukøret forsvant bortover gaten så kunne vi få høre historien om hvordan Pontus Pilatus tilbød seg å gi Jesus hans frihet, men at folket heller valgte Barabas. Vi ber for de rettsløse, for de som ikke blir trodd og for at vi skal våge å gi mennesker en ny start etter at de har sonet ferdig. 

Carl Petter Opsahl spilte klarinett under korsvandringen og holdt tonen der vi mistet teksten av syne.

Vi gir Tinghuset tilbake til skaterne og stopper ved kirkens nødhjelps kontorer og ber for alle de i verden som lever med krig og uro. Vi ber for Syria, for Sør Sudan, Afghanistan, Somalia, Mali, Midtøsten og andre konfliktområder. Vi ber for verdens ledere og for mot til å løse konflikter fredelig. Før vi tar fatt på siste etappe på veien. I m gonna lay down my sword and shield. Down by the riverside. I m gonna study war no more… Endelig en sang jeg kan synge. Korstoget er ikke lenger stille nå. Vi synger høylytt. I m gonna walk with the prince of peace. Down by the riverside. I m gonna study war no more.

Så skjer det, utenfor Trefoldighetskirken. Man leser om Jesus korsfestelse og om røverne som ble korsfestet ved hans side. «Vi stopper opp ved inngangen til Trefoldighetskirken, sies det. I dyp erkjennelse av at også kirken har vært med på å korsfeste Kristus gjennom sin medvirkning til undertrykkelse og forfølgelse av enkeltmennesker og folkegrupper. Gud, du som lot deg korsfeste i Jesus Kristus. Vi ber om tilgivelse for overgrep gjort i religionens navn. Gi oss visdom og kjærlighet slik at vi ikke støter noen mennesker bort fra troens fellesskap.

Oi, tenker jeg. Jeg tror de mener det på ekte. Dette er ikke den kirken jeg trodde jeg skulle møte. Den arrogante. Den dobbeltmoralske. Den som snakket om syndige spebarn og skubbet meg bort for så mange år siden. Trasskaperkirken jeg en gang kjente.

I Trefoldighetskirken var det konsert med Carl Petter Opsahl på ulike klarinetter og Ivar Andresen på piano.

Og i det musiker og gateprest Carl Petter Opsahl lar sine toner strømme ut av klarinetten etter å ha sagt noen ord om hvordan tro er håp og kjærlighet, å hoppe inn i det ukjente og håpe noen tar imot deg, så skjønner jeg det. Jeg kan faktisk tilgi kirken dens overgrep og dens arroganse. Maktovergrepene og uretten.Alt det som gjorde meg illsint.  Kan den tilgi mine feil? Jeg har antatt og trodd om kirken, ikke visst og sett. Jeg burde ha møtt opp tidligere og oftere. Jeg vet enda ikke hva jeg tenker om Jesus. Jeg har fremdeles feil i sitte/stå leken og salmeboka er virkelig ikke min venn, ikke de ergonomisk ukorrekte kirkebenkene heller. Men jeg tror faktisk jeg har en plass i kirka lell. Den overrasker meg, er ekte og den gir meg stadig vekk vakre musikkopplevelser i vakre, mektige bygg. Trefoldighetskirken er i så måte en av de mektigste. Den burde flere se.

I Trefoldighetskirken plasserte man roser i Jesu sår.

Jeg møtte et team fra NRK nyhetene under korsvandringen idag. De snakket om hvordan undersøkelser viste at stadig færre nordmenn gikk i kirken i påsken og de spurte meg om hva jeg tenkte om det. Jeg tror jeg tenker at kanskje flere burde gjøre som meg. Møte opp og se selv hva de driver på med i kirken om dagen. De tar faktisk godt i mot deg og de har overraskende mye å by på. Også til oss som har vært illsinte tilbake og ikke har møtt opp. Kirken har overrasket meg. Tenk så gøy det hadde vært om vi begynte å overraske dem tilbake. Hvordan ville kirken takle det om et par millioner av oss temmelig passive medlemmer plutselig bestemte oss for å faktisk bare møte opp? På en helt vilkårlig søndag? Nå snart?

Skal vi teste det ut?