Historien om den dagen jeg trosset politisperringer og et folkehav og karret meg frem til kirken og presten likevel ikke kom.

Publisert 14. april 2018 av Admin

Det var ikke det at jeg reiste langt for å komme meg til kirke denne dagen, det har jeg gjort mange dager før. Det var mer hvem jeg reiste sammen med. Jeg er et nokså tolerant og romslig menneske, men enkelte grenser må man ha. Og mine grenser går altså milevis før jeg setter meg ned midt i et rødt og blått kubjelleringende folkehav med høy jubelfaktor og ryggsekker med termos og norske flagg i. Det er ikke det at jeg ikke kan leve fredelig sammen med dem, skiheiefolket, vi kan sameksistere som bare det vi. Så lenge de kan være i skauen og skrike og bråke og jeg… kan sitte stille og dingle med beina på kafe… med en diger kopp urtete… langt, langt unna.

Det er mer som et eventyrslott, Holmenkollen Kapell.

Men denne søndagsmorgenen satt vi altså på samme bane og var på vei til omtrent akkurat samme sted. De skulle på skiskytter verdenscup og jeg mente at jeg hadde lest at det skulle vært sportsgudstjeneste i Holmenkollen kapell, midt i løypa de skulle skyte og skie i. Sportsgudstjeneste, tenkte jeg for meg selv. Det har jeg aldri vært med på før. Tenk om det er skikkelig morro? og så dro jeg. Sammen med absolutt alle andre, dro jeg. Jeg var ikke spesielt flink til å «blende inn».

Pent i kø marsjerte jeg opp på kirkevei. Omringet av norske flagg og akompagnert av klimrende kubjeller.

På veien opp bakkene var det kø. Lang kø. Og etter kaoset som hadde rådet i Kollen uken før var politioppbudet stort. Jeg ble dirigert hit og dit. At jeg ikke ønsket å snike meg inn på stadion, men bare ønsket å komme meg i kirken var ikke noe de var vant til å høre. Det er sikkert like greit, for på vei ned igjen gikk jeg feil og greide ved et uhell å snike meg inn på stadion likevel. Heldigvis for meg så greide jeg å snike meg ut igjen nesten like fort som jeg snek meg inn. Så jeg får være tilgitt. Jeg MENTE det virkelig ikke.

3 funksjonærer, en ukjent publikumer og meg, kirke-Kjersti, møtte til Gudstjeneste denne dagen. Så de som sier at kirkebenkene er tomme må bare spise sine ord. Enkelte av oss er altså så ivrige at vi møter opp oftere enn presten. Etter min litt for skråsikre rolle i å få dem inn dit så vurderte jeg et øyeblikk å stille som vikarprest, men jeg lot det klokelig bli med tanken.

Inne i kirken greide jeg å lure med meg 3 funksjonærer. Jeg var sikker. Her skulle det være gudstjeneste idag. Jeg hadde til og med funnet et laminert oppslag inne i kirken som sa at jo, her skulle det være sportsgudstjeneste klokka 11. Så vi satte oss ned og ventet. Funksjonærene på ene siden. Jeg på den andre. De ble lei og gikk før meg. Jeg ventet litt ekstra lenge. Jeg hadde sett folkehav kaoset der nede i bakken med mine egne øyne og om noe kunne gjøre en prest sein, så var det dette.

Eventyrkapellet i Holmenkollen er vakkert både inne og ute.Jeg falt for dette glassmaleriet laget av Rigmor Bove (1999).

Opprinnelig ble Holmenkollen Kapell bygd i 1903, i jugenstil, og med en fasade som i all hovedsak ligner på den som møter deg idag. Men den kirken som står der idag ble innviet i 1996. Det gamle kapellet ble påtent av selveste Greven og brant ned til grunnen i 1992. En voldsom historie som var svært smertefull for de mange som var knyttet til kapellet. Julaften samme året som kapellet brant ned samlet over 2000 mennesker seg på branntomten for å feire høytiden. Og 4 år senere så stod altså det nye kapellet der, som fugl Fønix som hadde reist seg opp av branntomten. I kjelleren på kirken finner du forresten et festlokale for 100 personer og restene av kirkeklokkene som ligger akkurat der de falt ned under brannen. Komiteen for gjenreisning av kirken hadde prinsesse Ragnhild som sin høye beskytter og hele kongefamilien har en nær tilknytning til dette kapellet.

I kirkens inngangparti finner man et portrett av Kong Olav. Kongefamilien har som tradisjon å gå til messe i kapellet på Julaften når de feirer jul på Kongsseteren.

I inngangspartiet finner man også en av kapellets skatter. Fredriks II’s bibel. Dette er den andre av de såkalte tre foliobibler som ble utgitt i Danmark på 15 og 16 hundretallet. Denne utgaven er den første bibelen som er trykket av en danske og det var det største trykkearbeidet i Danmark på 1500 tallet. Selve trykkekunsten var oppfunnet i europeiskversjon kun 100 år tidligere (selv om den altså fantes med andre metoder i Kina og Korea) og bibler og andre bøker var svært kostbare og sjeldne. Mange kirkesamfunn i Norge hadde ikke råd til å kjøpe sin egen bibel.

Fredrik II’s bibel oppbevares trygt i en monterkasse i kapellets inngangsparti.

Vel hjemme mente muslimen at jeg ikke kunne skrive om et kirkebesøk hvor presten ikke kom. Jeg kunne gjøre dem forlegne, mente han og det syntes han ikke jeg burde gjøre. Jeg burde heller skrive om noe annet og dra tilbake en annen dag. Men sannheten er at jeg hadde en fin tur i kirken jeg denne søndagen. Selv uten prest. Holmenkollen kapell var vel verdt et besøk. Det var åpent og ønska meg også velkommen med tente lys og gav meg en god pause fra kaoset utenfor.

Og jeg vet ikke om de burde ha noens om helst grunn til å føle seg forlegne. Jeg er ikke ukjent med å ikke ha styr på alt sammen… for å si det sånn. Jeg har tatt feil av både tider og dager før. Mange ganger før til og med.

Og selv om jeg fremdeles ikke vet hva en sportsgudstjeneste er, så hadde jeg faktisk et fint kirkebesøk. Dette kapellet har en svært spesiell historie, selv om det altså slik det står nå er en av våre nyeste kirkebygg. Å vandre i stillhet rundt i dette kapellet og titte på det som fantes der inne var en god opplevelse. Mens jeg var der så kom også flere mennesker innom. Noen bad en stille bønn, andre tente et lys i lysgloben.

Å kunne vandre inn i en åpen kirke og være stille og alene et øyeblikk er et privilegium. Stillhet og et øyeblikk alene med oss selv er ofte mangelvare i vårt hektiske moderne samfunn. Kanskje trenger vi ikke alltid en prest og en hel gudstjeneste. Kanskje er det av og til like godt å være alene i et tilrettelagt og pynta høytidsbygg. Jeg satte iallefall pris på denne stille stunden før jeg våget meg ut til de dundrende høytalerne og alle de skiglade menneskene der ute. Det gjorde meg godt, dette lille avbrekket denne dagen.

Når jeg leter etter nye steder å dra til i dette kirkeprosjektet mitt så legger jeg merke til at mange kirker har et tilbud om «åpne kirker» innimellom. Et rom for stillhet, refleksjon, bønn og lystenning. For mange av oss er kanskje terskelen for å gå inn i et kirkerom og være alene lavere enn å møte opp til en hel skummel gudstjeneste. En åpen kirke er et fint tilbud og det var nok det som egentlig var tilbudet vi var ment å få i kapellet denne dagen. Det hadde vært sportsgudstjeneste helgen før.