2 kirker og noen snublesteiner på Løkka

Når alt kjem til stykket?

År ut og år inn har du site bøygd yver bøker
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng i ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.

Olav H. Hauge

Menighetsprest Jan Helge Josefsen siterer Olav H. Hauge fra prekestolen. 

Jeg vet ikke om norske prester har som vane å sitere Olav H. Hauge fra prekestolen, men jeg er veldig glad for at jeg fikk være der og se det skje. Særlig på en dag som denne. Det passer seg. Jeg er i Sofienberg kirke. Jeg har vært her før. På taizebønn i vinter en gang. Men da var rommet mørklagt. Denne gangen strømmer lyset inn gjennom de mange vakre farga vinduene og jeg får se det vakre kirkerommet mørket skjulte sist. Tenk at dette er en av kirkene de vil «fristille», hva nå enn det betyr. Hvem vil de sitere og hva vil det brukes til da dette vakre kirkerommet, om det ikke lenger er kirken som skal være i det? Ikke det at jeg er bekymret for kirken, eller for kirkerommene. Uansett hvordan dette vil ende. Ikke egentlig. Jeg har ikke rom for bekymring. Jeg er helt fylt opp av fascinasjon isteden. For når begynte kirken å snakke mitt språk? Olav H. Hauge, kjærlighet og mystiske hjerterom, ja til og med henvisninger til Guds egen katedral, naturen, kommer de med der oppe ifra. Kirken er så annerledes enn jeg trodde. Jeg tror den annerledesheten gjør den robust nok til å både tåle endring og til å ri av en storm.

Min fascinasjon for vakre glassmalerier stopper aldri og Sofienberg kirke kan skilte med noen prakteksemplarer. Disse er utført av kunstneren Enevold Thømt rundt 1920 og ble finansiert gjennom gaver fra menigheten. Freia sjokoladefabrikk finansierte dessuten 2 bilder mens Cloetta sjokolade stod for finansieringen av ett. Sjokolade er faktisk en stor del av Grünerløkkas historie det også. Spennende.

Jeg er på høymesse, treenighetsmesse. Første søndagen i juni. Men det er ikke den som har lokka meg hit, ikke grønnsaksuppa de har kokt fra bunnen og serverer på kirketrappa i etterkant av høymessen heller. Jeg er her for det som skal skje når suppa er fortært og jeg gleder meg. Kirken har invitert oss til å gå på vandring gjennom Grünerløkka. Guidet av Sidsel Levin fra Jødisk Museum. Vi skal få lære om snublesteinene som er lagt ned der og få høre historiene om menneskene de er plassert der for å minnes. Vår norsk-jødiske historie og vårt samfunns kanskje aller mørkeste timer. Bisetninger i mitt liv. Mennesker jeg tror jeg vet noe om uten å aldri egentlig ha satt meg inn i deres historie. Jeg gleder meg til å få lære mer. Det er på tide, selv om det er vondt. Om jeg nå ikke allerede hadde vært en hardcore kirkegjenger og begynt å forstå at de gjør mye i kirka som jeg aldri hadde mistenkt dem for å drive på med, så hadde jeg blitt overrasket over at det er kirken som inviterer meg til omvisning og som lærer meg om denne viktige delen av vår historie.

Sogneprest Arne Jor og tidligere leder og nå konsulent ved Jødisk Museum Sidsel Levin ved den gamle jødiske gravlunden ved Sofienberg kirke. 

Sofienberg kirke ble bygget og innviet i 1877. Men allerede i 1869 så kjøpte et fremsynt medlem av det lille jødiske samfunnet som da hadde etablert seg i området 670 kvadratmeter land «Til evig eie for isrealittiske trosbekjennende», som det het.  Om man skal ha et jødisk liv så er det essensielt å ha et eget jødisk gravsted, forteller Sidsel Levin. For Jøder er det en viktig skikk at graver ikke skal forstyrres, men få stå i fred «til evig tid. Det er en av grunnene til at etablering av denne gravlunden var svært viktig for det jødiske samfunnet i Norge. Gravlunden var i bruk frem til 1935. Den ble erstattet av et eget område ved Østre Aker Gravlund som fremdeles er i bruk.

Da Norge fikk sin egen grunnlov i 1814 så inneholdt det en paragraf med følgende ordlyd:

» Den evangelisk- lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

Jødeparagrafen. Den mest kjente forkjemperen for å få den tatt ut av grunnloven var Henrik Wergeland. Dessverre døde han i 1845, 6 år før paragrafen endelig ble fjernet fra norsk lov i 1851. I debatten i forkant av lovendringen advarte flere om at dersom paragrafen ble fjernet så ville man se horder av jøder strømme over grensene og ta for seg av godene våre. Det er vanskelig å ikke se linjene til vår egen tid når man hører om dette.

Det kom forøvrig ikke horder av jøder til Norge etter 1851. Det kom ca 25 stykker. De fleste av disse var høyt utdannede kjøpmenn fra bla Tyskland som trolig ville se om dette nye markedet som nå åpnet seg i Norge var noe å satse på. Senere, mot begynnelsen av nittenhundre tallet, da situasjonen i tsarens Russland spisset seg til og vi fikk «Pogromer» som søkte å ødelegge alt jødisk liv og eiendom at den jødiske innvandringen til Norge skjøt fart. På sitt største før 1940 så utgjorde dog ikke den jødiske befolkningen i Norge mer enn 2100 mennesker, så de store hordene var det aldri snakk om.

Den siste immigrasjons «bølgen» kom både fra og til litt vanskeligere kår enn det som var tilfellet for de første. Dette var mennesker som hadde måttet flykte, ikke som frivillig valgte å bosette seg i et nytt land for å bygge videre opp sine forretninger. Svært mange av dem valgte å bosette seg i nærheten av Grünerløkka. Og med parken der som samlingssted så var det faktisk et levende jødisk samfunn som holdt til i arbeiderklassebydelen. 

Vår guide inn i denne historien forteller om at de hadde spesielle benker i parken som var «reserverte» for det jødiske samfunnet. Der ble problemer løst og sladder delt og de fikk vite nytt fra både inn og utland. Særlig viktig var nok nyhetene som kom fra «gamlelandet» og grusomhetene den jødiske befolkningen ble utsatt for der. Hun presiserer også at jødene som flyttet til Norge ble norske. De snakket ikke om «hjemlandet», men om «gamlelandet». Svært mange av dem fikk etterhvert norsk statsborgerskap og de oppdro sine barn som nordmenn, med vekt på utdannelse og deltagelse i idrett. Hun forteller at sportsaktivitetene nå er samlet i en utstilling. Det var også dette lille, men levende samfunnet som tok seg av nyankomne, gav dem mat, et sted å sove og hjalp dem i forhold til arbeid. Mange forbinder jøder i Europa med kunst og forretningsdrift, noe som er naturlig ettersom listen av jobber de fikk lov til å inneha ofte var begrenset. Mange steder fikk de bla ikke lov til å eie land, og da er f.eks et virke som bonde nokså utelukket. Og også i Oslo var det mange steder hvor den jødiske befolkningen ikke fikk arbeid. Løsningen for mange ble derfor å leve et temmelig hardt liv som omreisende salgsmenn, mange gående på sine føtter rundt omkring i norske bygder. Det er spennende å lære om dette levende lille samfunnet. Og det er sterkt. Fordi en novemberdag i 1942 så ble det utryddet. Kun et fåtall overlevde og enda færre returnerte til Norge og til Grünerløkka etter krigen. Faktisk ble nesten hele dette lille samfunnet utryddet i gasskammerene samme dag som Donau la til kai i Tyskland.

Vi stopper ved flere snublesteiner på vår ferd, både hos de som er lagt og de som skal legges. Her får vi høre historiene til menneskene viss navn steinene i gaten bærer. Vi får høre om hvor de en gang kom ifra, om yrket de hadde, om familien deres, hvem som giftet seg med hvem, om søsken, mødre og fedre. Besteforeldre. Gjennom fortellingene blir dette lille jødiske samfunnet enda mer levende for oss. Sidsel Levin forteller også om de viss navn ikke står på snublesteiner, om de som kom seg unna. Til Sverige og til Danmark. De danske jødene ble ikke, som de norske, sendt i utrydningsleire. Svært mange av dem overlevde, selv om de ble internert. Fortellingen hennes er levende. Det er som jeg kan se klesvasken som blir hengt ut mellom husene. Stillheten på sabbaten. De hvite dukene fra sabbatsmåltidet som henger til tørk. Og jeg kan se taxiene som kjører opp til husene og henter dem ut. Jeg kan se de norske politimennene beordre dem inn i bilene. Helt uten bagasje. Jeg kan se gamle og unge bli stablet sammen og ført opp rekken til Donau. Hele familier. Menn som kom fra interneringsleiren på Berg. Kvinner, barn og gamle hentet på adresser i Oslo. Fikk de i det minste være sammen, denne aller siste delen av reisen? Fikk barna trøst? Fikk alle være sammen med noen de elsket? Noen de kjente. Disse siste dagene, timene? Eller var de alene?

Ved Paulus Plass ligger det 2 snublesteiner til minne om Dina og Isak Leimann. Vi kan lese om deres og andre norske jøders historie på snublestein.no

De fikk ikke egne gravsteiner eller graver ofrene for holocaust, og kanskje nettopp derfor er disse snublesteinene ekstra viktige. Disse steinene gjør at disse navnene, disse menneskene, disse historiene lever videre. De gjør at vi husker. At vi aldri glemmer.

Dina Leimann ble født 19. november 1903 som datter av Anna (f. Meszansky 1862 i Russland) og Isak Leimann (f. 1869 i Vilnius). Hun hadde fire brødre; Elias (f. 1893/94), Charles Hermann (f. 1895), Bernhard (f. 1897) og Leon (f. 1913). Moren døde av naturlige årsaker i oktober 1941. Dina arbeidet som ekspeditrise i farens forretning.

Dina Leimann ble arrestert den 26. november 1942 og deportert med D/S Donau til Stettin og derfra til utryddelsesleiren Auschwitz. Ved ankomst ble Dina sendt direkte i gasskammer og drept.  

Isak Leimann ble født den 12. desember 1869 i Vilnius, Litauen. Han kom til Norge i 1890 og giftet seg året etter med Anna f. Meszansky, f. 1862 i Litauen. De fikk fem barn, Elias (f. 1893/94), Charles Hermann (f. 1895), Bernhard (f. 1897), Dina (f. 1903) og Leon (f. 1913). Anna døde av sykdom i  oktober 1941. Isak var kjøpmann og drev egen forretning, der datteren Dina arbeidet sammen med ham som ekspeditrise.

Isak ble arrestert den 26. november 1942 og ble samme dag deportert med D/S Donau sammen med to av sine barn, Bernhard og Dina. Ved ankomsten til Auschwitz ble han umiddelbart sendt  til gasskammeret og drept den 1. desember 1942.

Dina døde samme dag, mens Bernhard ble tatt ut til tvangsarbeid og ble drept en gang i januar 1943. Isaks eldste sønn Elias flyttet tidlig til København der han bodde med kone og to barn. Hele familien ble deportert til Therezienstadt, men overlevde som de fleste danske jødene.   Charles Hermann (og hans kone og 21-årige datter) og Leon klarte å flykte til Sverige i forskjellige transporter i slutten av november 1942. (Teksten er hentet fra snublestein.no hvor vi også får se bilde av de 2. Målet er å få samlet historiene til alle jødiske holocaust ofre der inne.)

Vandringen avsluttes i nyrenoverte og vakre Paulus kirke hvor man har en liten samling og spør: «Er snublesteiner et harmløst minne om noe som skjedde for lenge siden, eller en advarsel om noe som kunne skje igjen? Hvordan behandler vi minoriteter i dagens samfunn?» Minotenks Daniel Abdimael Skjerve Wensell, Iselin Jørgensen fra Kirkelig dialogsenter og Sogneprest Arne Jor leder oss gjennom en samtalen. Jeg kjenner at det har vært en lang dag med mange sterke inntrykk. Det er både godt og vondt å bli kjent med den norske jødiske historien på denne måten. Jeg vet at det er en historie som det er viktig at vi husker, særlig i vår tid. Og jeg er glad for at det er nettopp den Luterske norske kirke som viser den frem og reflekterer over både sin fortidige og sin nåtidige rolle i dette. Luther var svært antisemittisk og kirken har opp igjennom vært ansvarlig for mye av den antisemittismen vi har sett. 

Men når alt kjem til stykket så er det ikke bøker eller skolegang som vil redde oss fra å gjenta historien, selv om kunnskap er viktig. Det var ikke det at de ikke var belest, nazistene. Det var ikke der problemet lå. Jeg stoler ikke på bøkene alene. Redningen vår er det den lille knoppen i hjertene våre. Den Olav H. Hauge snakker om. Kjærligheten, når den kommer sammen med kunnskapen. Det er da mennesket viser sin storhet.

Kjærligheten, den som er i mennesker av alle kulturer, av alle religioner og som gir oss empati med hverandre og lar oss se hverandre som medmennesker som vandrer sammen her på jorda. En menneskehet. Sammen i samme båt. I vår tid, i vår hatefulle tid, hvor gjerder bygges og politisk retorikk hard som is brukes som våpen mot myke mennesker så er det viktigere å huske dette, enn noen gang før. Denne uken la den jødiske foreningen i Umeå, Sverige ned sin virksomhet. Trusselnivået fra nynazister har blitt for stort. Det er ikke lenger trygt å drive en jødisk forening.

Og jeg vil takke kirken for å endelig ha gitt meg et spark til å gå inn i denne delen av vår historie. Til å lære om menneskene dette forferdelige ble gjort mot. Tenk at det var kirken som tok meg med også hit. Den er ikke slik jeg trodde, denne kirken vår. Den våger å ta tak i også dette viktige mørke, vonde.