På gregoriansk høymesse var døperen Johannes barføtta. Jeg har vært i Grønland kirke.

Søndag formiddag ligger Grønland stille og forlatt. En ungdommelig, men sliten etnisk norsk mann noen har glemt igjen under gårsdagen festligheter går rundt og sjekker lykken hos forbipasserende kvinner, men det ser ikke ut til at han har hellet med seg… idag heller. Jeg vet ikke hvorfor det synes relevant å opplyse om hans etnisitet, kanskje er det så lenge siden jeg sist så en fortelling fra Grønland som ikke omhandlet etnisitet at det synes viktig uansett, selv når det ikke er det. Det er somaliere der også. Selvfølgelig. Hele 3 stykker. De sitter og sløver i skyggen på benkene foran Grønland torg. Men de gjør ikke mye ut av seg. Ingen tendenser til å leke moralpoliti, selv om vi med tanke på nordmannen som ikke gir opp så lett kanskje kunne ha behøvd det akkurat idag. Temperaturen viser godt over 25 grader i skyggen allerede. I sola er det en million. Minst. Ramadan er det også. Man må ikke så mye på Grønland under ramadan… når det er varmerekorder… og søndag. Men jeg må. Jeg må løpe faktisk. Det var litt flere meter bort til kirka enn jeg husket det som.

For de har kirke på Grønland, altså. Ikke bare moskeer. Østkantkatedralen kalles den ofte, Grønland Kirke og den ble innviet i 1869 og den har stått der helt trygt siden. I motsetning til hva samfunnsdiskursen så løgnaktig ofte forsøker å fortelle deg så blir den hverken spytta på eller forsøkt brent. Den står der helt trygt og ubevoktet og våker over Grønland. Tidligere kunne den titte ut mot fjorden også, men så kom fremskrittet der borte i Bjørvika og murte den inne.

Grønland kirke er en langkirke og den er en av Oslos største. Tegnet og bygd av to tyske arkitekter som emigrerte til Norge på 1800 tallet. Og det rare er at om Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno og  Heinrich Ernst Schirmer ikke hadde blitt uvenner under byggingen av Grønland Kirke, så er det mulig at selveste Stortinget vårt hadde sett annerledes ut idag. De 2 vant nemlig opprinnelig anbudskonkurransen med et bygg i tysk-gotisk stil. 

Slik kunne altså stortinget vårt ha sett ut om de to tyske herrer ikke hadde blitt uenige under byggingen av Grønland kirke. Maleri: William Von Hanno, 1857. Nasjonalgalleriet.

Grønland kirke er forresten ikke det eneste stedet Von Hanno har satt sitt preg på bybildet. Han overtok fullføringen av Trefoldighetskirken da Chateau Neuf som han på den tiden var assistent til døde og han har også tegnet Grønland kirkes to naboer. Den karakteristiske brannstasjonen på Grønland og Grønland folkeskole som sammen utgjør et helhetlig arkitektonisk miljø. 

Noe av det mest spennende med denne kirken på Grønland er at den har en tilnærmet perfekt akustikk. Bygget er av den grunn ofte utleid til konserter. Men jeg skal ikke på konsert. Jeg skal på kunstnergudstjeneste. Gregoriansk Høymesse med preken holdt av kunstneren Gunnar Wærness, faktisk. 

Grønland kirke er mektig. Langgangen ender i et vakkert apsis med 5 vakre glassmalerier.

Det skal holdes 5 slike kunstnergudstjenester i ulike Oslo kirker denne våren. Dette er den nest siste av dem. I disse kunstnergudstjenestene vil man se hva som skjer når forfattere og preformancekunstnere overtar prekestolen. I beskrivelsen av det hele snakkes det med vidløftige ord om mål og mening og prosess, alle disse kunstnerordene som lenge har gjort sitt ypperste for å holde meg borte fra selve kunsten. Heldigvis leser jeg dem ikke før lenge etterpå. Først går jeg i kirken og opplever. 

Gunnar Wærness holder preken barføtt i Grønland kirke.

Og det er jeg glad for, at jeg bare går og opplever altså. I kirken denne dagen får jeg møte en barføtta «døperen Johannes». Han som forberedte veien for de som skulle komme etterpå og som ikke selv ville spille hovedrollen. Det er en vakker og kraftfull preken han holder, forfatteren og scenekunstneren Gunnar Wærness.»Jeg møter uten manus», sa han der oppe fra midtgangen og jeg vet ikke om han snakket sant eller ikke. » Jeg møter uten manus fordi da er jeg tvunget til å gi meg over og stole på at det blir en preken ut av det. Fordi det er det Johannes Døperen er for meg. Han er den som gav seg over. Som gikk i tillit. 

Døperen Johannes sitt hode på et fat i Granadas katedral i Spania. Foto: Øivind Holmstad, wikimedia Commons. 

Jeg gjorde som de fleste i vår tid gjør når de skal finne ut av noe. Jeg googla. Og da dukka bidlet av Johannes døperens hode på et fat opp, og da forstod jeg at om jeg skulle gjøre dette så måtte jeg bli hodet på fatet. Jeg måtte åpne opp og bli Johannes døperen, sier Gunnar Wærness. Johannes døperen er den personen som gir seg over. Slik at Jesus kan få vokse må han tre tilbake.Det er et eksempel til etterfølgelse. Det å rydde veien for andre. For håpet og for kjærligheten. 

Johannes og Jesus er tvillingbilder, sier han, forfatteren og scenekunstneren. Jesus på Korset og Johannes på fatet. Begge ble kastet inn i verden og ofret sine liv. Vi gjør alle en liten innsats i forhold til hva de gjorde. Og det er bare ved å se dem som virkelige og sårbare mennesker jeg kan forstå hvor vondt det må ha vært å gi seg selv opp på en slik måte. Fra en utsatt kropp til en annen, det må ha vært forferdelig. Å rulle seg selv ut som en matte for sin neste og våge å stå i smerten. De skal vokse og vi skal avta. 

Prosesjon ved Høymessens begynnelse. 

Og manus eller ikke manus. Han gjør inntrykk denne barfota kunstner Johannesen. Jeg er glad jeg dro for å høre ham. I en levende, nær og ekte fortelling gir han meg et innblikk i en skikkelse fra bibelen som jeg ikke kjenner godt fra før. I Gunnar Wærness skikkelse trår Johannes frem fra skyggene og setter ord på noe viktig.Om et orkester skal spille vakkert så kan ikke alle spille førstefiolin. Noen må ta andre roller. Noen må rydde veien. Jesus lar seg døpe av Johannes. Han viser ham respekt. Selv om Johannes sier at han ikke er verdig. Tenk om førstefiolinene i vårt eget samfunn også kunne ha vist litt ydmykhet, litt solidaritet med de som ryddet veien. De som hjalp dem frem? I vårt samfunn av den sterkestes rett og sylskarpe albuer så har vi mye å lære av Jesus og Johannes. Tvillingskjebnene. Han som gikk foran og rydda veien. Og han som kom etter og viste takknemlighet og ydmyk respekt til den første.

Jeg lærer om Johannes. Min reise inn i kirken har vært en lærerik reise. Men av og til vil ikke jeg lære. Jeg vil være. Og gregoriansk sang er ett av disse rommene i verden som jeg får lyst til å bli værende i. Schola St. Hallvard som synger for oss idag er et gregoriansk kor som ble dannet i mars i år. Og de synger himmelsk vakkert. Det er noe med denne gamle sangformen som trekker dypt inn i hjertet på meg og lar det hvile.

«Koret skal spesialisere seg på gregoriansik sang og tidlig musikk og vil være tilknyttet Grønland kirke, som med sin katedralakustikk og sine romlige dimensjoner er spesielt egnet for denne sangformen.Kunstnerisk leder er sanger og sangpedagog Cathrine Bothner-Bye. Hun er utdannet innen gregoriansk sang ved konservatoriet i Paris.», skriver de om seg selv på sin facebookside. I 2018 er til og med gregorianske kor på Facebook. 

Kyrie Eleyson, synger de. Akkurat slik jeg kjenner ordene best, selv om jeg aldri har hørt dem i kirka før. Ikke sunget som dette. Med denne melodien. Innerst inne så vet jeg nok at akkurat her er det vi som er tyven. sufiene altså. Vi har knabba en gregoriansk sang og gjort den til vår egen. Jeg smiler. Lar sangen trekke dypt inn i hjerterota og slapper av. Den er vakker sangen. De er flinke Schola St. Hallvard. Vel verdt turen helt alene. Jeg håper jeg kan treffe dem igjen. Da lover jeg å finne ut av hva gregoriansk sang egentlig er for noe rart og hvor de kommer fra. Denne gangen nøyde jeg meg med å lytte.