I Holmlia kirke feira de skaperverkets dag og spilte «folketonemesse» som liturgisk musikk.

Det er langt fra Groruddalen til Holmlia, særlig om man tar 79 bussen. Den sniker seg sakte avgårde mellom mørke drabantbyer og hvitmalte eneboliger og den stopper i hvert et lite nabolag. Pappaer med sykkelvogn på vei til det forgjette land, skogen, bestemødre, en sliten sjel som har vært utenfor lenge, en tenåringsjente med rosa skjørt og rosa telefon og fnisende smil på vei til en venninne. Rastafarien som bærer på en pose pinne-is fra Joker, og den blonde sekretæren i sjøstøvler. Den kjenner oss. 79 bussen. Den kjenner oss slik vi egentlig er. Usminka og på ekte. Den kjenner de overfylte og nistrigla blomsterkassene som pryder Nordstrands balkonger og de selvplanta stråene som vokser på Furuset. Og den er glad i oss alle. Den er bussen vår og vi er folkene dens. Symbiose. En lokalbuss som kjører en skikkelig, skikkelig lang lokalrute. Og som på sin reise binder sør og øst sammen. Vi lever i et skjebnefellesskap vi her borte i Dalen vår og de langt der borte i Søndre Nordstrand. Foraktet, undervurdert og svartmalt. Vi er feil folk med feil farge. Gangbangers og problembarn. De verste av det verste. I alle fall i media. I virkeligheten er vi litt mer som folk. Bare som helt vanlige folk. Iallefall de aller fleste av oss. Til tider ganske kjedelige når sant skal sies. Det er mange grå og kjedelige hverdager. På Holmlia også. 

Sammen for Holmlia står det skrevet på et stort banner som henger på kirkeveggen. Holmlia kirke er en aktiv og viktig deltaker i sitt lokalsamfunn.

Men ikke denne helgen. Denne helgen er det fest. I kirken er det feiring av skaperverkets dag og sommerfest og litt lenger bort, i Lusetjerndalen, er det «vær stolt festival». Holmlia og Søndre Nordstrands egen festival som i år arrangeres for 11. gang. Mat, musikk og dans fra alle verdenshjørner, hele helgen. Først og fremst er Holmlia et sted hvor vanlige folk bor. Et hyggelig sted hvor helt vanlige folk bare lever og bor. Unger som går i barnehagen og på skolen, voksne som går til helt vanlige jobber. De har til og med en bondegård som alle kan besøke og en av byens fineste badestrender. Slikt blir det lite sensasjonsjournalistikk av, så derfor er det den andre delen som får oppmerksomhet i media. Den delen har tross alt gjenger og er litt slik som på amerikansk film. Det gir bedre TV enn dagligdagse bilder av fedre som henter unger på sykkel og bestemødre som kjøper kaviar på KIWI. Men de er der likefullt, de helt vanlige folka. Det er de som er det egentlige Holmlia. Og de er, med rette, stolte av sitt nabolag.

Lederen av den skumleste gjengen jeg traff på Holmlia denne søndagen.

Det første som slår meg med Holmlia kirke er at den ser ut som en slags krossover / fusjon. Den runde kuppelen på taket minner litt om en moske, mens kirketårnet som er reist ved siden av ikke levner noe tvil om at dette er en kirke. Bygget, som er en arbeidskirke, er fra 1993 og er oppført i rød-gul tegl. Kirken er tegnet av arkitekt Harald Hille og den rommer itillegg til kirkerommet en menighetssal, kontorer og barne og ungdomsrom. Og enda viktigere. Den rommer mennesker, mange mennesker, og denne søndagen har de møtt opp. I Holmlia kirke står ikke kirkebenkene tomme og forlatt. De er fullsatte, av mennesker i alle aldre. Det gjør Holmlia kirke til et hyggelig sted å besøke.

De feirer skaperverkets dag idag. Det er ikke en fast dag som markerer skaperverkets dag i kirken, men mange kirker velger å markere dagen rundt verdens miljødag 5. juni, høsttakkefest eller den økumeniske skaperverkets måned 1. september til 4 oktober, skriver de på kirken.no. Markeringen av skaperverkets dag er en del av kirkens klimaengasjement og det er også ulike måter å feire skaperverkets dag på i en gudstjeneste. I Holmlia kirke leser de fra skapelsesberetningen i bibelen og så har de tatt frem Iota korset de har laga tidligere i år. 

Holmlia kirkes iota kors minner menigheten om at de er kristne sammen med mennesker fra hele verden. Det er bla pyntet med søppel som en viktig påminnelse om å ikke kaste plastsøppel i naturen.

Iotakors har sin opprinnelse i den koptiske kirken i Egypt og det handler om meditasjon og om farger. Mens man maler korset så bruker man tid til å tenke over hva de enkelte fargene betyr og gjør for en. Det flotte barnekoret HoBaKluzz leder oss gjennom «fargesangen» og forteller oss om de ulike fargenes betydning. 

Grønn for alt som vokser og gror. Hvit fordi det er viktig å si unnskyld. Rød for kjærlighet og blod. Gul fordi Jesus er verdens lys og viser vei og blå for alt du kan takke for i himmelen og på jorda. Himmelen kommer ned til oss. Iotakorset, fargene og betydningen av disse er med oss gjennom hele gudstjenesten. Og det er barna fra HoBaKluss som forteller oss om de ulike betydningene.

I tillegg til barna fra HoBaKluzz så får vi også høre vakre toner både fra kor og fra musikerne som er med oss. Den liturgiske musikken de spiller for oss i dag henter de frem kun en dag i året forteller de. Og tonene er hentet fra vår rike folkemusikktradisjon.

Gul er for solen, lyset og Jesus.

For en uke siden våknet jeg opp og gleda meg til å gå i kirken. Etterpå hadde jeg mest lyst til å kaste hele prosjektet bort og gi opp. Denne søndagen våknet jeg opp full av tristhet og trass og den indre motstanden mot å gå tilbake til kirken var stor. Etter gudstjenesten derimot, smilte jeg. Det var mye på grunn av Sogneprest Silje Kivle Andreassen og hennes preken. Hun fortalte ikke historien om Jesus og 5 brød og 2 fisker. Hun tok meg med dit slik at jeg fikk oppleve den. Sitte der på bakken sammen med gutten som hadde fått med seg matpakke fra moren sin da han sammen med resten av landsbyen dro ut for å lete etter Jesus og som kanskje litt motvillig delte den med de andre da Jesus bad ham om det. Han gutten som eide de 2 fiskene og 5 brødene som metta alle de 5000 sultne menneskene på marken. Hun forteller så levende og enkelt, sognepresten, akkurat så levende at vi drar dit, alle sammen av oss. Vi blir til og med med gutten hjemover igjen. Etter at mirakelet har skjedd og Jesus har metta 5000 mennesker med matpakken hans mor hadde laga. Vi blir faktisk med ham helt inn i stoltheten hans mor følte da hun fikk vite om det. At det var hennes brød Jesus hadde brukt da han metta femtusen.

Hun forteller om den enorme grå boksen midt ute på et jorde som hun en gang var på ferie i også. Den som hadde italienske landsbyer i seg og badestrender og slalombakke og som var helt perfekt. Perfekt klima, perfekt temperatur, rene gater. Alt man kunne ønske seg. Alt var helt perfekt. Bortsett fra det at den ikke hadde noen mangler. Det var ingen maneter i vannet, men heller ingen krabber man kan plukke på stranden. Den italienske landsbyen var ikke full av støv slik de vanligvis er, men den hadde heller ingen sjel. Ingenting er perfekt. Eller ingenting ekte er perfekt. Det som er ekte, det har feil og mangler og… Jeg veit det. Om du vil leve i den ekte verdenen, forholde deg til ekte mennesker, så vil de ha feil. Akkurat slik du selv har mangler og feil. Og om jeg og kirken skal lære å leve med hverandre, så må vi lære å godta hverandres feil. Jeg veit det, selv om jeg egentlig ikke vil vite det. Egentlig vil jeg bare at kirken skal være akkurat slik jeg vil den skal være. Helt feilfri og perfekt. Og sjelløs,stagnert og utdatert. Nei, perfekt er vi ikke, hverken kirken eller meg, men mens sognepresten preiker så forstår jeg at vi bare må fortsette å utforske hverandre. Se hverandres gode sider og våre mangler. Vi er ikke perfekte noen av oss. Men sjelfulle, det er vi begge. Det skjønner jeg på Holmlia. På selveste skaperverkets dag. Og derfor kan jeg gå videre, om enn litt forsiktig og nølende i begynnelsen, selv etter at vi har kræsjlanda Kirken og Meg.

Også i Holmlia kirke fikk vi servert brød, eller i det minste et glutenfritt oblat. Vi var mange der inne i kirken, men heldigvis var vi ikke 5000, så de slapp å gjenta mirakelet. De hadde med nok brød til oss alle.

Og mens jeg gikk tilbake til 79 bussen og dro tilbake til Oslo Øst, så kosa de på Holmlia seg med sommerfest. Denne gangen så var det ikke sinne og skuffelse som holdt meg unna å feire med dem, kun tanken på reiseveien hjem. Om det ikke var for den så skulle jeg jammen ha meldt meg frivillig da kunngjøringen om at dette er det naturlige tidspunktet å begynne å tenke på julemarked på, kom. Selvfølgelig er sommerfest det helt naturlige tidspunktet å begynne å planlegge julemarked på. Så hyggelig er det faktisk på Holmlia. Man får faktisk lyst til å bli med mer. Det var godt jeg fikk lov til å komme. Det var godt at det var dit jeg fikk lov til å komme denne første søndagen i det nye halve året.

Idag er det sommerfest, og derfor er det helt naturlig å begynne å snakke om julemarked. Vi har bare tiden og veien. Snart er det jul… igjen!