På årsmøte i menigheten finner man den innerste av de innerste av kirkefolkets sirkler, og meg. A Kirke-Kjersti.

Hva hadde vel jeg på årsmøte i en menighet å gjøre, tenker du kanskje. Jeg, som selv etter et halvt år som kirkeblogger fremdeles har tastefingre som insisterer på å skrive meniNgsheter… hver eneste gang. Selv om jeg godt vet at det egentlig heter menigheter. Ikke det, de sikkert har meninger om så mangt. Ja, når sant skal sies så er det vel i bunn og grunn derfor de er valgt inn i menighetsrådet, fordi de har meninger om ting og tang som angår kirka.

Fagerborg kirke ligner kanskje på Galtvort, men trenger likevel både komiteer og underkomiteer av komiteene for å få ting til å gå rundt.

Det er forresten ikke så rart at du stusser over at jeg har havnet på årsmøte. Jeg stusser litt selv jeg. Mitt naturlige habitat har til nå ikke inkludert årsmøter i menigheter. Når sant skal sies så er det kun kort tid siden det gikk opp for meg at de hadde slikt. Årsmøter altså. Jeg vet ikke helt hva jeg har innbilt meg? At kirker og menigheter driver seg selv helt uten organisasjon og styring? Eller at «det fikser sikkert presten»?

I retroperspektiv synes det logisk at det finnes årsmøter og komiteer og underkomiteer av komiteer. Og dessuten. Kirkekaffen koker nokså sikkert ikke seg selv den heller. Ja, selv ikke i kirka. Og de oblatene man får om man går til nattverd… de må noen sikkert bestille… fra et nattverdoblatlager ett eller annet sted i vårt langstrakte rike. Tenk det. Ikke engang i Fagerborg menighet koker kaffen seg selv, og selv om sognepresten, Sunniva Gyvler, hevder at kirken er en borg som minner litt om Galtvort, så er det lite trolig at Hermoine Granger står på bakrommet med tryllestaven sin og produserer oblater, vin og kaffe hver søndag. Nei, selv ikke der så fikser kirkens indre liv seg selv. Den trenger en organisasjon, en struktur og at noen tar tak og tar ansvar. Noen koker kirkekaffen og noen låser opp døra og skrur på lyset før vi kommer. Noen leder barnekor, skriver regnskap og klipper ut pappengler. Men hvem er disse noen? Hvem er det som styrer kirken?

En sogneprests arbeid er mangfoldig. Alt fra Yogaøvelser til deltakelse i åsrmøter.

En sogneprest er forresten den øverste lederen av et kirkesogn. Akkurat slik en prost er leder for et prosti og en biskop er leder for bispedømmet. Eller ikke helt. Så enkelt er det ikke. For sognepresten er ikke helt sjef over sognet, ikke alene. Hun har også et menighetsråd. Et sogn og en menighet er nemlig nesten akkurat det samme, bortsett fra at det finnes litt flere menigheter enn det finnes kirkesogn. Stillingen er enten 204 vs 214 eller 205 vs 215 litt avhengig av hvor man leser for å finne ut av slikt. Noen vet nok det nøyaktige antallet her, men meg er det ikke. Årsaken til at enkelte menigheter ikke er underlagt et sogn er for eksempel at de dekker en befolkningsgruppe som ikke er avgrenset av et spesifikt geografisk område slik som f.eks 7 døvemenigheter som er underlagt biskopen i Oslo Bispedømme, men som ikke er egne sogn. 

Den norske kirke har en slags dobbel ledelsesstruktur. Den har en rådsstruktur og en embetsstruktur. Rådsmedlemmene er valgt av oss medlemmer og embetsmennene, som ikke lenger er emedsmenn, er ansatt, men de 2 strukturene overlapper hverandre også. Sognepresten, eller en annen av kirkens prester sitter nemlig som oftest i menighetsrådet og menighetsrådet er til gjengjeld de som ansetter prestene. Man blir valgt inn i menighetsrådet for 4 år av gangen og neste gang man velger hvem som skal være med å bestemme over kirken og menigheten du tilhører er i forbindelse med kommunevalget i 2019. Når menighetsrådet skal drøfte viktige saker så kan de kalle inn til et menighetsmøte, og der kan alle som tilhører menigheten møte opp og si sin mening. Årsmøtet jeg har havnet på i Fagerborg menighet er nok et slikt menighetsmøte hvor alle som tilhører menigheten kan komme, og for å få flest mulig til å møte opp så serverer de suppe og har invitert meg, a Kirke-Kjersti, til å komme og holde en liten presentasjon av prosjektet mitt.

Kirken er ikke bare inspirerende prekener og vakker musikk. De er også en organisasjon som bryr seg om tall, statestik og budsjetter. 

Dersom du er døpt og ikke aktivt har meldt deg ut av kirken så er du trolig medlem av den norske kirke og da har du stemmerett ved kirkevaget. Dersom du lurer på hvilken menighet du tilhører så har kirken.no en fin søkeside hvor du kan skrive inn din adresse og så få opp hvilken menighet, prosti og bispedømme du tilhører. Mitt søk tilsier at jeg tilhører Grorud menighet, Østre Aker Prosti og Oslo bispedømme. Og om du er i tvil om du er medlem eller ikke, eller ønsker å melde deg inn eller ut, så kan du sjekke og utføre det også, faktisk, enkelt og greit, på de samme sidene.

Men menighet, prosti og bispedømme er selvfølgelig ikke nok for kirka vår. Den er tross alt mangfoldig. Og derfor står det også at personer som bor på min adresse er underlagt Kirkelig Fellesråd i Oslo. Alle kommuner har et Kirkelig fellesråd, og der sitter representanter for kommunen, fra menighetsrådene og fra presteskapet. Dette rådet har bla ansvar for vedlikehold og drift av kirker og kirkegårder. I Oslo så sitter det en representant for hvert menighetsråd i Kirkelig Fellesråd og det er her man fordeler de midlene kommunen har bevilget til Den Norske Kirkes menigheter og de har arbeidsgiveransvar for mange av kirkens ansatte. Store norske leksikon hevder også at det finnes forsøksordninger hvor kirkelig fellesråd kan omfatte flere kommuner, men det gjelder ikke Oslo. Her har vi mer enn nok av kirker og menigheter å holde styr på helt alene, om vi ikke i tillegg skal begynne å blande inn nabokommunene. Det er kirkelig fellesråd som sammen med Oslo bispedømmeråd har utarbeidet kirkebruksplanen som foreslår å fristille 9 av Oslos kirker.

Så da vet vi altså at du er medlem av en menighet og at den trolig, men ikke helt sikkert ligger i et sogn. Den menigheten har et menighetsråd som du kan bidra til å velge hvem som skal sitte i om du stemmer ved kirkevalget. Sognepresten sitter trolig, men ikke helt sikkert, i menighetsrådet og en person fra menighetsrådet sitter også i kommunens Kirkelige fellesråd. Menigheten er, om den er et sogn, også endel av et prosti og det prostiet er en del av et bispedømme. phuæ! En prost er idag ikke lenger å regne som embetsmann slik han var tidligere. Han er i likhet med prester og sogneprester ansatt i kirken. Men prosten har et ansvar som nærmeste overordnet for sogneprestene i hans prosti i tillegg til en rekke andre oppgaver. I prostier som har en domkirke så kalles prosten domprost og han eller hun er biskopens faste vikar. Man kan opprette et prostiråd slik man har et menighetsråd, men det er ikke pålagt. For biskopen derimot er det pålagt å ha et bisperåd og her er det strenge regler for hvem som kan sitte. Flertallet av medlemmene i bispedømmerådet velges gjennom kirkevalgene hvert fjerde år.

Kirken har ansatte, tillitsvalgte og mange, mange frivillige.

Komplisert? Ja, men også viktig. De fleste av oss vet at vi får den regjeringen vi fortjener. De flertallet av oss stemmer på ved et stortingsvalg bestemmer politikken de neste 4 årene. Slik er det også i kirka. Ved siste kirkevalg så ble det et flertall for den fløyen av kirken som ønsket at likekjønnede par skulle kunne gifte seg i kirken på lik linje med flerkjønnede par. Det var ingen selvfølge. Derfor er det viktig at dersom du ønsker en kirke som du føler at deler dine verdier så må du stemme på de personene som er enig med deg når det er valg. Problemet er bare at kirken ikke har politiske partier og høylytte offentlige valgkamper og derfor er det tilnærmet umulig for oss utside medlemmer å vite hvem vi skal stemme på og hvorfor. 

Og der tror jeg årsmøtene kommer inn. Årsmøtene og alle underkomiteene av komiteenes komiteer. Om du skal få den kirka du ønsker deg, så må du engasjere deg. Du må møte opp på årsmøter og bli med i komiteenes komiteer og bli kjent med folk. Noen vil du, som jeg har oppdaget, være ravende uenig med og andre vil du ikke bare være enig med, du vil også lære ulidelig mye og kanskje også få noen nye venner. Og det er vel aldri å forakte? Kirken er faktisk også et sosialt sted. Og de er ravende gode på dugnad. De bare bruker ikke D-ordet. De bare spør etter frivillige og så dukker dem opp. Slik er det faktisk i kirka. Det lærte jeg på årsmøte i Fagerborg menighet. Vakre blomster fikk jeg også. 

Og nå som jeg forhåpentligvis endelig har lært alt dette så kommer de selvfølgelig til å endre på alt sammen igjen. Det er store omveltninger på gang i kirka. Dette her vil bli både reformert og omorganisert. Ved aller første anledning.