Snåsamannen og høymesse

De er født samme året «Snåsamannen», Joralf Gjerstad, og min bestemor. Han 11. April 1926. Hun knapt en måned senere. Og det siste jeg gjør før jeg drar «hjem» på ferie er å gå i domkirka og høre på hva «snåsamannen» har og si. Noe sier meg at jeg kanskje ikke får så mange muligheter til å gjøre det igjen.  Og noe av det første jeg gjør når jeg kommer «hjem» er å besøke min bestemor, hun har ikke vært i form de siste dagene og jeg er alltid redd for at det kan være siste gangen jeg får muligheten til å snakke med henne. 92 år er en anseelig alder og jeg har vært heldig som har fått ha henne så lenge.

Joralf Gjerstad og Margaret Olin i Oslo Domkirke.

Alderen har krevd sitt både fra Snåsamannen og fra min bestemor. Snåsamannen er nå en gammel mann som nå triller i rullestol inn i Domkirken og det er lenge siden min bestemor tok noen skritt uten å ha med seg rullatoren sin. Men de er begge klare og tydelige i sitt budskap til verden.  Min bestemor har aldri brukt de store ordene om bønn og om Gud og om kirken. Men jeg tror det er de verdiene hun lærte meg som sitter kraftigst igjen i meg lell.  Alle mennesker er likeverdige. Menneskeverdet. Det er bare folk, sa hun. Hvor enn de kommer fra og hvem de er. De er bare mennesker.  Og så fortalte hun meg historier om sultne krigsfanger og om tyske soldater som bare var mennesker de også og som gråt da de traff hesten på gården fordi de ikke ville være i krigen, men hjemme på sin egen gård. Hos sin egen hest. Den største synden man kunne gjøre i min bestemors øyne var å gjøre forskjell på folk, særlig på unger. Et godt menneske var et menneske som tok vare på sine medmennesker og som ikke gjorde forskjell på folk, iallefall ikke på unger.

Snåsamannen har heller aldri brukt de store ordene. Hans livsverk har som min bestemors, bestått av å gjøre, ikke av å snakke. Det var ikke hans ord om seg selv som gjorde ham berømt. Ei heller var det bøkene om ham, eller tv opptredener og film. Snåsamannens berømmelse ble til ut i fra fortellingene til de som hadde oppsøkt ham. Han har aldri tatt ut en annonse, aldri satt en pris på, aldri bedt folk om å reklamere eller fortelle. Og i de siste årene, etter at han selv begynte å åpne opp og fortelle, så er det ikke om egen fortreffelighet han forteller. Han forteller om det han kaller «kraften». Om bønn og om Gud. Hans fortelling er ikke en fortelling om lysten på rikdom og berømmelse. Hans fortelling er en fortelling om sorgen og smerten som følger med det å være annerledes. Å skille seg ut i et lite samfunn. En fortelling om Gud og om tro. Og om plena di stadig vekk fylles opp av folk som ber deg legge hendene på dem og helbrede dem, da skiller du deg ut. Da er du en raring. Og om du nå er 92 år gammal og dine forsøk på å hjelpe andre på denne måten har vart gjennom et helt liv, så har dette foregått i tider hvor dette var mye mer uglesett enn det er idag. I kirka denne dagen så gjentar Joralf Gjerstad ord jeg også har hørt han si tidligere. Om hvilken ære det er for ham å få komme inn i Domkirka på denne måten. Godtatt og akseptert, med hele seg. Å lengte seg inn i en kirke som tier deg ihel og skyver deg ut er ikke lett. Snåsamannen har levd med dette som han kaller «jesuskraften» som en del av seg selv som det har vært vanskelig å få aksept for, men som han samtidig ikke kunne skille seg ad med. Han var den han var og han opplevde at han måtte gjøre det han gjorde. Selv om det kostet. Selv om det var et vanskelig valg. Han opplevde at det var Guds vei, for ham. Og han valgte å gå den.

Vakker sang fra Anna-Maja Helgesdottie Andersen

Jesus var en helbreder. Det var det han gjorde. Han gikk rundt og helbredet mennesker han møtte. Iallefall er det det fortellingen om ham, den kirken er bygget på, forteller om ham. Jesus var en stor healer. Men i motsetning til Snåsamannen så vekte han døde opp til livet og laga vann om til vin. Snåsamannen  har vært nøye med å alltid henvise mennesker han møter inn i helsevesenet og det har nok funnes en og annen som har gjort både vann til vin og poteter til sprit i traktene rundt Snåsa opp igjennom årene, men Joralf Gjerstad tror jeg har holdt sin sti ren på det punktet. Han er ikke et alternativ til leger. Han er et tillegg til. Han vekker ikke opp de døde, men han ber de syke om å oppsøke helsevesenet og få behandling. Han er ikke et alternativ til, men et tillegg til vårt helsevesen. Og det finnes nok en og annen lege som også har henvist pasienter til snåsamannen også. Det er nok vanskelig også for leger det å møte pasienter man ikke greier å hjelpe, og hva om noen av disse kan få hjelp av en healer? I alle samfunn, til alle tider har de funnes, disse troshelbrederne. Hva om de fremdeles idag kan være et viktig supplement til en helsetjeneste som ennå ikke vet alt, kan alt og forstår alt? 

Alternativindustrien er nettopp det, en industri. En pengemaskin. Akkurat slik «mirakelhealere» du har lest om i avisen i sommer er det. Det finnes de som kynisk og hensynsløst raner syke mennesker for både tid og penger. Det finnes de som lover helbredelse mot penger og som tilsynelatende er villig til å gå over lik for å få desperate mennesker til å kjøpe deres rådyre og udokumenterte tjenester, ofte mot legevitenskapens råd. Og hva er ikke muligheten til liv hos en du elsker verdt? Hvilken pris er du ikke villig til å betale? Det følger mye sorg i kjølevannet på disse mirakeldoktorene… mirakelkurene… og de som kjemper mot dem gjør en viktig jobb. Vi må stoppe disse som utnytter syke mennesker på dette viset. Det er stygt det de gjør. Det er ikke omsorg. Det er utnyttelse.

Men hva da med disse som ikke reklamerer, som ikke krever dyre dommer i bytte mot helbredelser? Hva da med de som bare gjør, gir det de mener de har å gi til sine medmennesker. Hva med de som sier «gå til legen», «hør på legen» og som ikke sier «betal meg og du blir frisk»? Mange putter dem i samme sekken. Deres kamp er ikke mot det uetiske i å holde desperate mennesker for narr og bruke deres desperasjon til å rane dem. Deres kamp er en kamp mot tro, mot healing og troen på helbredelse. Det er også en kamp mot noen av de mest etiske om minst selviske menneskene jeg kjenner. Mennesker som uten tanke for profitt eller karriere bruker sine liv til å forsøke å gjøre verden til et bedre sted, til å lette verdens og den enkeltes smerte. Det er en kamp jeg synes er trist. 

Domkirka var fullsatt denne dagen. Snåsamannen er populær hos folket.

For meg er det helt greit å ikke tro. For mange er det en viktig livsvei. Men ateismens fundamentalisme kan være en like snever og skremmende kraft som troens fundamentalisme. Du trenger ikke å tro at de menneskene som sitter rundt omkring i hele verden akkurat nå og ber for den og sender den healing gjør noe nytte, men hvorfor ønsker du å kjempe mot at de gjør det? I bestefall har det en funksjon både for verden og for menneskene som mottar de gode tankene, den gode kraften, i verste fall virker det ikke. Hvorfor ønsker man da å så innbitt kjempe imot det? Hvilken skade er det du mener at de gjør? Hvilken skade har Snåsamannen påført mennesker? Om «kraften» er reell, eller ikke? 

Det var min bestemor som tok meg med til mitt første møte med en healer. En kvinne med «varme hender». Jeg var i tenårene plaget med mye smerter som ingen helt kunne finne ut av og kombinasjonen tro, håp og desperasjon fikk henne til å ta meg med. Ble jeg bedre? Ja, jeg ble kanskje det. Kanskje som en følge av placeboeffekt, kanskje fordi hva enn det var som gjorde vondt bare gikk over av seg selv og kanskje fordi det faktisk virket. Jeg var en tenåring som helst ikke ville forholde meg til hverken healing eller smerter uansett. Kvinnen jeg gikk til hadde mye tilfelles med snåsamannen. Hun var dypt troende kristen, og hun var ikke en del av en reklamerende industri. Hun ble kun, i likhet med snåsamannen, oppsøkt av mennesker som håpte at hun kunne hjelpe dem med de plagene de slet med, helt uten at hun hadde bedt dem komme. Jeg fikk en dyp respekt for henne, slik jeg på avstand også har hatt en respekt og omsorg for denne mannen fra Snåsa. 

Og mens jeg sitter der i Domkirka  og ser Margaret Olin som tidligere har laget film om ham, trille Joralf Gjerstad inn i Domkirka så kjenner jeg at kanskje det nå er på tide at det virkelig blir vår tur til å gi omsorg til denne mannen, at vi ikke lenger skal håpe på og be om hans hjelp. At rollene nå skal snus. For hva enn man føler og tror om healing og om hans evner så er han nå en gammel mann som har gjort seg fortjent til litt hvile. 50 000 mennesker anslås det at han har gitt av sin tid til de siste 70 årene. Flere forteller i etterkant om mirakellignende helbredelser, mens andre igjen ikke fikk noen effekt. Men han møtte dem, mannen fra Snåsa. Han møtte dem, tok dem i hånden og så dem i øynene og han bad for dem med et inderlig ønske om å hjelpe. Hvor mange av oss kan si det samme? At vi har brukt all vår fritid de siste 70 årene på å forsøke å hjelpe andre mennesker? Uten tanke på egen vinning? 

Og Joralf Gjerstad er ikke i Domkirken for å snakke om sin egen fortreffelighet. Han er her for å forsøke å forklare at han slettes ikke er en mirakelmann. At det ikke er han som helbreder, men det han kaller kraften. Jesuskraften. Gud. Jeg er så liten, sier han, men jeg måtte jo bare forsøke å gjøre noe for disse menneskene. Så jeg bad min bønn. Det er det jeg gjør. Jeg ber min bønn. Og med et åpent sinn og en åpen vilje, så kan mirakler skje. Men det er åndens arbeid, ikke mitt. Det er ikke Joralf. Det er ånden. Den kan få ting til å skje. Det høres utrolig ut, men sånn er det. Det er bønnen. Akkurat slik det står i det nye testamentet. Min gjerning er kanskje stor på sitt vis, men jeg, jeg er liten. Og så oppfordrer han oss alle til å holde Gud i våre hjerter.

Elisabeth Thorsen holder dagens preken.

Elisabeth Thorsen, som holder dagens preken, forteller om sitt møte med Joralf Gjerstad. Om hvordan det å møte ham gjorde bibelhistorien levende for henne igjen. Hvordan møtet hjalp henne å komme videre i livet og i prestegjerningen. Hun forteller videre at hun opplever at Joralf ser mennesker og slik kan hjelpe dem videre. Han opplever det store i at mennesker blir friske foran øynene på ham, men det er bare midlertidig. Døden er uunngåelig. Men Joralf har lagt alt i Guds hender. Blitt liten. Akkurat som Sakkeus, dagens bibeltekst var det.  Vi skal leve til vi dør. Det er kjærlighet. Det er kraften. Det er her Gud er å finnes. Håpet har en stor betydning for menneskelivet. Uløselig knyttet til tro og kjærlighet. 

Og så snakker hun om det som skjer når to ansikter virkelig møtes. Slik Joralf Gjerstad virkelig møter mennesker. Det å se et menneske slik det virkelig er. Det fineste som er skapt er mennesket. Og når noen møter deg, ser på deg, med et blikk som vet at du, du er det fineste som er skapt da kan hva som helst skje. Ømheten for menneskeverdet. Det er det som er det viktigste. Det er det som får mirakler til å skje. 

Folk altså. Å se folk. Å ta vare på folk. Å møte dem med respekt og verdighet. Å gjøre seg liten nok til å kunne løfte dem og menneskeverdet opp. Akkurat slik bestemora mi stadig vekk forsøker å lære meg det. Folk er folk og unger er unger og dem gjør man ikke forskjell på og man løfter dem opp og gir dem omsorg der man kan. Det er hemmeligheten. Tro, håp og en uendelig mengde kjærlighet.