Søndagstur til Nordstrand

Nordstrand, tenkte jeg. Nordstrand er sikkert et bra sted å besøke sånn nå på tampen av Norwaycup og all tingen. Og som sagt så gjort. Jeg satte meg på trikken og dro, igjen litt i seneste laget, opp til Nordstrand. Det er som å komme til en annen by, tenkte jeg for meg selv da jeg tumlet meg av trikken på Sæter stasjon. Det er jo rene sørlandsidyllen her oppe, med hvite trehus og solskinn og … mer hadde jeg ikke tid til å tenke. Jeg måtte løpe. Og heseblesende ramlet jeg inn i kirka akkurat før inngangsprosesjonen skulle til å starte. Og der inne ble jeg enda mer fortumlet. Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg at dette gamle murbygget ville se ut innvendig. Dette er jo et moderne bygg. En slags gotisk-modernistisk fusjon. Full av vinduer og lys, men samtidig uten helt å miste følelsen av det gamle. Jeg setter meg ned på en av de komfortable og flyttbare stolene som fyller kirkerommet og blir sittende å se meg rundt. 

Dette er sikkert ombygd på 60 tallet, tenker jeg for meg selv. Det er liksom noe Sean Connery James Bond over dette stedet, er det ikke? Jeg nikker fornøyd med meg selv og mener at nå, nå begynner jeg å få dreisen på dette arkitekturgreiene. Helt klart 60 tallet. Helt til jeg kommer hjem og leser at denne ombygningen er helt ny. Slik den står nå ble Nordstrand kirke vigslet av biskop Kvarme i 2015. Jeg er virkelig ikke så god på dette her som jeg trodde.

Denne siste, og største, ombyggingen er forresten en av en lang rekke av om og utbygginger av bygget som ble vigslet og døpt til Østre Aker kapell i 1866. Den første ombyggingen skjedde allerede 20 år senere. I 1886 fikk bygget sakristi og orgeltilbygg. Kirken ble oså omdøpt til Sæter kapell før Nordstrand menighet ble stiftet i 1905 og året etter skiftet også kirken navn til Nordstrand kirke, som den heter også idag. 

Kirken er opprinnelig oppført som en langkirke i nygotisk stil og er dekket av rød tegl. Arkitekten het Jacob Willhelm Nordan. I 1935 ble kirken forlenga og fikk nytt tårn mot vest. Den gang het arkitekten Georg Greve.Den siste ombyggingen i 2014-2015 var det arkitektene Are Meinich og Trine-Lise Sonne som hadde ansvaret for. Og nå fikk bygget økt sine sitteplasser fra 300 til 480. Kirken ble forlenget med 26 meter mot øst og 5,5 meter på hver side. Tilbygget fikk høyere tak og det gamle og det nye taket ble spleiset sammen. Dessuten ble det i kjelleren på tilbygget bygget en forsamlingssal, gruppe- og undervisningsrom, kjøkken, toaletter og garderobe. Dette var en ombygging man hadde ønsket seg siden 1970 tallet. Endelig fikk kirken plass, ikke bare til å invitere menigheten til gudstjenester, men også til å samle alle menighetens aktiviteter under ett tak, om enn et tak i ulike høyder. 

Fra utsiden synes kirkebygget å være noe forvirrende, men når man kommer inn så er det bare ett ord som er dekkende: smakfult. Kirken er smakfult redesignet. Og om man planlegger å bygge om en kirke fra 1800 tallet så bør man ta seg en tur innom Nordstrand kirke for å se hvordan det kan gjør først. Jeg tror de der har gjort det riktig. Særlig liker jeg at de gamle glassmaleriene er bevart bak alteret. Det gir en vakker stemning. 

Dagens prest, Espen Andreas Hasle, er vikar. Han er sogneprest i ett av nabosognene, Manglerud, men han bor på Nordstrand sier han og derfor føler han seg hjemme. Idag skal han få feire dåp sammen med hele tre dåpsbarn. Nora, Frøya Victoria og Alexander Henry. Alle tre er omringet av festkledde barn og voksne. Jeg begynner å kjenne dåpsritualet nå. Kjenner ordene og sangene som brukes. Vet at det tennes et dåpslys for hvert av barna som foreldre og faddere kan ta med seg hjem etterpå og som kan lyse over dåpsfesten de skal ha hjemme. Vet at dåpsluer tas av og på. At vannet bæres inn i prosesjonen og står klar ved døpefonten. Vet at små søsken ofte blir gitt en rolle og får tørke av vannet med en klut etter dåpen. Vet når vi skal sitte og når vi skal stå. Iallefall sånn ca. Jeg er ikke lenger ny i kirka. Jeg har vært i mange kirker før.

Jeg er ikke redd for brødet og vinen lenger heller. Av og til går jeg opp og tar en bit. Av og til lar jeg det være. Men idag føles ingenting rett. Jeg reiser meg feil. Jeg setter meg skeivt. Jeg aner ikke hvilke salmer vi skal synge når og bak meg sitter et par som ikke bare har greid å finne riktig salme, de kan dem også, og de synger dem både høyt og vakkert. Jeg snur meg bak for å forsøke å smugtitte på nummeret i salmeboken, men kjenner i ryggmargen at det nok er best at jeg lar det være. Når jeg ikke greier å holde styr på salmene selv så er det juks å titte på de som har dette under full kontroll. Det kjennes ut som om de har mer lyst til å slå salmeboka igjen og synge etter hukommelsen enn å la meg smugtitte… Fremdeles er det sommer. Sløv og varm sommer og alt jeg vil er å komme ut i dagen og få drikke kaffe igjen. «Å gud, du som kjenner og elsker oss alle. Vi har gjort deg imot. Vi har glemt deg og det du vil vi skal gjøre. Vi har tenkt mer på oss selv enn på andre. Tilgi oss for Jesu skyld.», sier menneskemengden rundt meg. Kraften som legges bak ordene er ikke like stor som hos katolikkene sist helg, men ordene er der likefullt. Syndsbekjennelse. 

Rumi, min Rumi, tømte sitt beger. Utpust og innpust. Enkel magi. Om man ikke tømmer sitt beger så er det fult, og ingenting nytt kan trenge inn. Kyrie Eleison. Christe eleison. Gi slipp på alt det gamle. Alt jeg har påført verden av smerte og alt det verden har påført meg. Bevisst og ubevisst. Gi rom for lyset. Å la seg bli løftet opp. Syndenes forlatelse… Jeg tror ikke på synd. Ikke egentlig. Jeg tror ikke Gud bryr seg særlig om de tingene som regnes som synder. Men jeg tror på utpust. På å tømme ut alt det som er ferdig og oppbrukt. Sette meg fri fra alt det jeg ikke lenger behøver å bære med meg. Ingen inpust uten utpust. Syndsbekjennelse i form av å «tømme sitt beger», er essensielt for å kunne overleve. Syndsbekjennesle slik vi er vant til å tenke på synd, som livsbegrensende sosial kontroll, det motsatte. 

Det leses fra bibelen. Fortellingen om Jesus som brøt Guds lov og helbredet under sabbaten. Loven og tro må være virksomme i kjærlighet, sier presten og forteller om hvordan frihet også kan være tyranni. Han forteller at 13% av ungdommene på Nordstrand opplever å ha krav de ikke klarer å leve opp til og at hele 19 % viser tegn på depressive symptomer. Krav om selvrealisering og frihet har blitt den samme tvangstrøyen vi før så i plikten til å oppfylle dine foreldres krav til deg. Nå er ikke lenger plikten at du skal overta din fars firma, eller bli som ham, og for mange betydde akkurat det frihet, men nå er plikt det å bli den aller beste utgaven av deg selv, absolutt hele tiden som er en tvangstrøye. Som skader oss. I våre dager skal alle være alt, alltid og i tillegg så skal vi midt i all vellykketheten også være i harmoni. Krav som gjør oss syke. Sabbaten ble til for mennesket, sier han, presten, mennesket ble ikke til for sabbaten. 

Videre bruker han det gamle forbudet mot kortspill til å vise at en god ramme kan bli misbrukt og bli ødeleggende. Før forbudet spilte flere seg fra gård og grunn og pengespill skapte enorm lidelse for folk. Men et forbud mot kortspill fremstår idag likevel som latterlig fordi det også var et forbud mot den kosen som ligger i det å spille kort med familien. Mot latter og familiehygge. 

Jesus opphevet ikke loven, men han opphøyet den. Han lærte oss å bruke den i kjærlighet. De 10 bud er en fin ramme. Nåde kommer i tillegg. Ungdommer, sier han: slapp av. Lev ditt liv i frihet. I jesu nåde.

Og med det slipper jeg ut i frihet også. Ut til nydelig kaffe og solskinn på selveste Nordstrand. Det er noe med dem, disse aller siste høysommersøndagene. De nytes best der ute i solen. Ikke engang det fineste ombygde kirkerommet kan konkurrere mot selveste naturen der ute. Og det er det jeg tar med meg fra mitt møte med Nordstrand denne dagen. Loven er kanskje ikke opphevet, men jeg, jeg har lov å gå ut og nyte solskinnet.