Jeg har vært i Slottskapellet. Du vet, hjemme i kapellet til selveste kongen vår.

Denne uken har jeg tatt frem en av disse godbitene jeg lenge har visst at har ligget der og ventet på meg. Jeg har vært i Slottskapellet. På Slottet. Hjemme hos kongen. Hver søndag gjennom hele semesteret holder studentprestene gudstjenester der og det er faktisk åpent for alle som ønsker å delta. For kirkebloggere derimot så dukket det umiddelbart opp et problem. Det er ikke lov å ta bilder inne på Slottet. Kongen vil ha sin sikkerhet og sikkert også sitt privatliv i fred.

Det Kongelige norske slott.

Det regnet i Oslo denne søndagen, men selv et regnværsbilde av slottet levner ingen tvil. Han var hjemme, kongen, denne dagen. På kong Olavs tid så hendte det faktisk ofte at kongen deltok på disse søndagsgudstjenestene i Slottskapellet. Ryktene sier at han hadde sin egen stol oppe på galleriet. Om dagens konge også bruker stolen av og til vites ikke, men kongefamilien benytter kapellet bla til dåp og konfirmasjon.

Når jeg skal skrive dette så må jeg forresten ta frem det ypperste av diplomatiske evner begravd i de dypeste grunner av min sjel. Min datter har nemlig to helter. Sin egen bestefar og kongen hennes, han Harald. Og hun nærer en tilsynelatende like dyp beundring for dem begge. Mange av mine venner derimot, de er nok litt mer kongeskeptiske. Ja, kanskje ikke til selve kongen vår, han virker nokså genuint som en hyggelig og fint fyr, de er nok mer skeptisk til at vi skal bli styrt av et kongehus. At ledelse av en nasjon er noe som skal gå i arv mellom generasjoner. Flere ganger på min rundtur i Oslos kirker har jeg møtt forbønner og til og med kongesangsynging i kirka. Og jeg har venner som er mer enn skeptiske til dette. Kristne venner. For skal ikke alle mennesker være like foran Gud? Hvordan har det seg da at kirka forhøyer en enkelt mann, en konge? Hvordan kan kirka både være et hus hvor alle er like og samtidig være et hus som opphøyer og gir spesielle privilegier til en familie. 
 

Men alt dette kan jeg ikke si eller tenke. Det er ikke ytringsfrihet hva kongen vår angår i et hjem hvor min datter bor. I hennes hjem er vi VELDIG kongetro. Kanskje aller mest fordi kongen vår en gang kalte Sonja for troll på TV og en annen gang holdt en veldig fin tale om hvor han snakket om mangfoldet det er i å være nordmann. Et befriende perspektiv i en tid hvor det å kunne få lov til å definere seg som norsk ser ut til å være et nåløye høylytte stemmer forsøker å gjøre stadig trangere. Faktisk så trangt at ikke engang jeg vet om det er plass til meg i norskheten deres. Og så kom han der da, kongen vår, og sa at» Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glade i hverandre.» og at «Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og ingenting.» Om han hadde sagt at vi liker Karpe Diem og Eminem isteden for Hellbillies og Kari Bremnes så antar jeg hun hadde gått inn for dødstraff om man ikke hyllet kongen høyt og tydelig minst 3 ganger om dagen, men ettersom det ble droppet fra talen så nøyer hun seg med å være innmari forferdet om man ikke unisont hyller ideen om å ha et kongehus og kongen vår. For, altså, bedre konge det har altså ingen noen sinne hatt, noen gang. Han kalte faktisk Sonja troll på TV. Det hadde aldri den engelske dronninga gjort. Selv om det trolig ville ha vært nærmere en sannhet, å kalle noen troll, i det kongehuset der, sier min datter mens hun løfter hodet høyt og er mer norsk og kongetro alene enn det nasjonen forøvrig greier i fellesskap.

Halvor Berg Hovind og Comilla Oulie. 

Men jeg finner ikke hverken kongen eller dronningen eller troll i Slottskapellet denne søndags formiddagen. Det jeg finner er Halvor Berg Hovind og Camilla Oulie Eskildsen som er dagens liturger. Og jeg finner  Live B. Brekke og Ingeborg U. Sommer som lærer meg at kirkemusikk godt kan være trekkspill og fele, også i et kapell inne i et vaskekte slott, eller forresten kanskje særlig der. Trekkspill og fele er en viktig del av vår kulturarv og ingen er mer ivrige ambassadører for den arven enn nettopp kongefamilien. Så selvfølgelig er kirkemusikken på slottet et trekkspill og en fele. Dessuten så er de flinke. Musikken klinger godt, men fotoforbudet gjør at jeg ikke turte å ta bilder av dem der de spilte for oss.

Halvor Berg Hovind er studentprest ved OsloMet, hovedstadens nye universitet. Det vet jeg fordi jeg under hans preken ble nysgjerrig på hvem han var. En underviser kanskje? For jeg tror hans preken er den første jeg har hørt i kirka som virkelig inviterer meg til refleksjon, som problematiserer. Temaet for dagen er det samme brevet til de tidlige kristne i det nåværende Tyrkia som jeg først ble introdusert for i Fossum kirke. De levde under svært vanskelige forhold, de kristne i Tyrkia på den tida, og han forteller at dette brevet er ment som en trøst. Det er mye trøst i å vite at rettferdigheten en dag vil komme. Ikke idag, men en gang. Livet er kanskje en lidelse her på jorden nå, men etter dommens dag, da vil du få frelse og din overgriper sin straff. Min lidelse er midlertidig, den urettferdiges lidelse er evig. Alt dette jeg en gang trodde at var alt kirka var. Helvete, dommer og frelse til noen ytterst få som satt lydig der fremme på kirkebenkenes fremste rad og aldri vågde å stille spørsmål. 

Det er mye trøst for de som lider i denne teksten, sier Berg Hovind, men dette er også en farlig tekst. Kanskje en av de farligste. En av de tekstene som mest har blitt misbrukt av ekstremister for å skape lidelse og angst både historisk og idag. Gud ønsker ikke at mennesker skal lide, sier han så. Jesus kom til verden for å ta et oppgjør med all lidelse. Det finnes mye urett i verden. Uretten tar ulike former, men de lidende skal vite at de er sett og hørt av Gud. Guds ånd hviler over de som har falt utenfor i samfunnet, fortsetter han. Og frelse ligger i det å være ved hverandres side. I å ha medlidenhet med de lidende. Og så hører jeg ikke mer, fordi jeg blir distrahert av at det er malte små kjeruber i hvert et bur i takhimlingen over alteret. Og dessuten. Det må være marmor det som dekker veggen rundt alteret, er det ikke? Rosa marmor. Tenk å være liten prinsesse og få leke rundt i slottet til bestefar og finne et rom med rosa marmor i og grønne duse Pippifargede vegger og gullengler over alt. Dette rommet må være en drøm for hordene av Disneyprinsesser i det ganske land. Men jeg vet ikke helt hvordan det er med vaskekte prinsesser. Leker de også prinsesser? I såfall burde en bestefarkonge vite sin plikt og la dem få leke prinsesser i slottskapellet hans, for et bedre egnet rom å være lekeprinsesse i finnes ikke. Det er faktisk perfekt! Helt perfekt. Det er det mest prinsessete rommet i hele verden. Jeg er sikker. Rosa marmor. Det blir ikke mer prinsesse enn rosa marmor på veggen. Iallefall ikke når inngangen er bevoktet av ekte gardister.

Den er bortgjemt inngangen til Slottskapellet og om du leter etter det så er det lurt å se etter gardisten som vokter mot nord.

Det Norske Slott stod ferdig i 1849 og er tegnet av arkitekt Linstow. I løpet av 2000 tallet har det gjennomgått en omfattende rehabilitering, så også med Slottskapellet. Idag fremstår det plettfritt og nyoppusset. Rommet er svært vakkert og er endel av omvisningene man om sommeren kan delta i på Slottet. Ettersom det er fotoforbud så kan jeg ikke, slik jeg har gjort med de andre kirkebyggene jeg har besøkt, vise frem bilder av stedet. Men om du vil se det med dine egne øyne, så er studentprestenes høymesser hver søndag klokken 11 åpne for alle. Og selv om de spesielt retter seg mot Oslos mange studenter, så er det bare å møte opp, med og uten medbragt Disney-prins eller prinsesse.

Hos studentprestene i Slottskapellet foregår alt på nynorsk.