I Østre Aker kirke brukte jeg søndagskvelden til å finne Gud i stillheten.

Østre Aker Kirke har ikke egentlig en egen arkitekt. Man bare tok tegningene fra den andre kirken de nettopp hadde bygd i Aker noen få år tidligere, Vestre Aker Kirke, og sa lag den sånn som dette her. Og så gjorde man det. Østre Aker kirke er en kopi. En tvilling. Født i 1860, 5 år etter sin vestkant bror. 

Høyt der oppe på høyden ligger den. Østre Aker kirke.

Frem til 1852 så hadde Gamle Aker kirke vært sognekirke i Aker, men den ble solgt til Oslo og det oppstod et behov for nye kirker i Aker. Først bygde man Vestre Aker kirke, men man så raskt at den ikke ville dekke behovet og derfor ble byggingen av Østre Aker kirke satt igang ikke lenge etter. Da den ble bygget hadde den plass til 800 mennesker og dekket et stort geografisk område som bla rakk helt opp til Grorud og som opplevde en stor befolkningsøkning. Idag har kirken plass til ca 500 mennesker.

Østre Aker Kirke er en vakker kirke i rød tegl innviet i 1860. 

Kirken er bygget i rød tegl. Og oppdraget med å bygge kirken ble gitt til murmesterbrødrene Carl, Albert og Ferdinand Unger. De bygde etter arkitekt Henrich Ernst Schirmers tegninger for Vestre Aker kirke, men må ha mottatt en del spesifiseringer og små endringer underveis. Det sies forresten at kirken var så iskald om vinteren at folk vegret seg for å besøke den. Den ble da oppvarmet kun av 2 vedovner som begge var plassert helt foran i kirken. Men alt det er lenge siden. Historie, ikke nåtid. 

Det er ingen kald kirke som møter meg denne søndagen. Tvert imot. Den er varm og ønsker meg velkommen. Den ligger øverst på en bakke, Østre Aker Kirke, og kikker ned på byen omkring den. Den ligger på Ulven. Et område omringet av veier helt nederst i Groruddalen. Et steinkast fra Vålerengas nye flotte arena og et område som er i en stor og spennende utvikling.

Pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim gikk i gamle dager gjennom Groruddalen.

Det første som slår meg mens jeg går gjennom kirkegården på vei opp mot kirken er at dette er en av de vakreste kirkene jeg har vært i, iallefall hva beliggenhet angår. Kirkegården også. Det er første gangen at jeg har gått gjennom en kirkegård og tenkt wow. Her var det virkelig idyllisk. Om det bare ikke hadde vært for det evige suset fra bilveiene rundt. 

Det er stillheten jeg har kommet til denne kirken for idag. Jeg liker kirken aller best når den er stille. Rumi sa at man må lukke døra til ordene og åpne vinduet til hjertet og at om man vil se det som ikke kan ses så må man vri øynene innover og lytte til stillheten. 

Østre Aker kirke pynta til Taizebønn

Når jeg kommer inn i kirken er hovedlysene slått av og det er tent millioner av levende lys, eller iallfall svært mange levende lys. Millioner er kanskje en aldri så liten overdrivelse lell.  Lysene gir en vakker og nedtonet stemning. Jeg skal på Taizebønn. En praksis jeg først møtte i Sofienberg kirke i vinter og som jeg siden har lagt merke til at finnes i flere av kirkene rundt omkring i Oslo. I Østre Aker kirke vil det være Taizebønn  søndagene 21. oktober og 18. november.

Selve bønnen begynner kl. 18.00, men om du ønsker kan du være med fra kl 16.30 og øve på sangene som skal synges. Under bønnetiden synges sangene uten salmebok, noe som var en liten utfordring for utsende kirkebloggere som hverken møtte opp 16.30 eller som kunne sangene fra før. Men altså, det er ikke et stort problem. Kirkekoret Alna Vocalis deltar nemlig på bønnen og støtter opp under sangen og ettersom sangene er meditative repetisjoner som gjentas flere ganger, så lærer man mye og greier å følge med underveis.

Kirkekoret Alna Vocalis støttet godt opp under sangen.

I tillegg til eget kor så var det også flere musikere både på gitar og på orgel tilstede noe som bidro sterkt til at dette var en svært vakker opplevelse.  

I tillegg til den meditative musikken og sangen så ble evangeliet også lest. Men denne gangen var det ikke dommer og lidelse som var tema. Taizebønn handler om å huske kjærligheten. Derfor handlet også evangeliets budskap om kjærlighet. Jeg husker henne fra Grorud kirke, hvor hun var vikar da jeg besøkte dem tidligere i år, men hun virker mer hjemme i dette lavmelte fellesskapet, Sara Moss-Fongen. Hun leder oss gjennom bønnen og leser fra evangeliet på en vakker og lavmelt måte. Ofte sittende, som en av oss, på kirkebenken. 

Taizebønnen ble ledet av Sara Moss-Fongen som i sommer ble innsatt som kapallan i menigheten.

Østre Aker og Haugerud menighet er en av de menighetene hvor det skjer mye spennende. Haugerud og Østre Aker menighet ble slått sammen så sent som i 2013. Det er en menighet som dekker et stort geografisk område og hvor de har en stor spennvidde i aktiviteter. Området de dekker strekker seg fra Ulven i sør og helt opp til Trosterud i nord. De sier at så mye som 12500 mennesker, halvparten av de som bor i området, fremdeles står som medlemmer i kirken. Det merker vi dessverre lite til denne søndagskvelden. Det er få som har møtt opp og får med seg denne vakre opplevelsen. Jeg håper det blir bedre oppmøte neste gang. Dette er en god opplevelse å få delta på.

Østre Aker kirke er en katedralkirke som er kjent for sin gode akustikk og den er derfor mye brukt til ulike musikkarrangementer. Den er også en av de kirkene som står på den skumle listen over kirker som foreslås fristilt for utleie.