Lilleborg kirke

Den ligger liksom ikke helt der kirker skal ligge, Lilleborg kirke. Den ser ikke flott og majestetisk ut på toppen av en bakke. Ikke er den bygget i gotisk stil eller er kul nok og gammel nok til at vikinger har sett den heller. Lilleborg kirke er en arbeidskirke i rød tegl. Bygget i 1966.  Den er ikke spektakulær. Den bare ligger der. I bunnen av bakken. Så langt ned fra Torshovparken som du bare kan komme uten å krysse ring 2. Og likevel, så er den i all sin ordinæritet, en perle. Et godt sted å være. For meg. 

Lilleborg kirke.

Du skjønner, det er ikke egentlig kirkebygget som er viktig. Ikke bakketoppen det ligger på heller.  Det er det som er inni, på innsida, som teller. Egentlig. Selv om det er lett å bli blenda av alt det andre.Det som glimrer. Ikke det. Lilleborg kirke kan også by på vakre glassmalerier og kirken er pent utsmykka med en altertavle som mer enn noen annen altertavle nettopp glimrer av gull og edelstener. «Kristus og verden» heter den og er et messingrelief med fargede glassbiter og deler av speil. Den er utformet av kunstneren Olav Strømme. Over tavlen står det en kristusfigur. 

Altertavlen glimter av gull og diamanter.

Kirken har friser også. Langs vinduene på begge langveggene og over alteret så henger «forbarmelsen» av Kjell Pahr Iversen. Den kom opp i 1989 og utgjør en flott og fargerik del av kirkens interiør. Kunstneren brukte ett og et halvt år på å ferdiggjøre dette maleriet. Denne dagen skinner solen og avgir et blendende sterkt lys gjennom dette maleriet. Menigheten har tydeligvis erfaring med dette og finner lett sine plasser i skyggen. Jeg derimot, som fremdeles er som kirkenovise å regne selv etter 41 kirkebesøk i år, bommer. Bilder tenker jeg. Endelig kan jeg ta bilder uten at noens bakhode kommer med, smiler jeg for meg selv før jeg hiver meg ned på fremste rad. Og slik lærer jeg at ekte fotografer tenker mye på lyssetning og mindre på bakhoder når de skal finne gode plasseringer. Jeg har mye igjen å lære. Om det også.

Inngangsprosesjon. 

De som forteller om tomme kirkebenker har tydeligvis ikke vært i Lilleborg kirke. Selv uten dåpsfølger eller andre trekkfaktorer så er kirken godt besøkt denne søndagen. Salen er ikke fullsatt, men om dette var gjenomsnittsoppmøtet i kirkeNorge så ville ingen ha våget å snakke om tomme kirkebenker. De besøkende kommer fra alle aldersgrupper også. Det er ikke bare pensjonistene som besøker denne kirken. Noe av forklaringen er kanskje at Torshov kirke, den andre kirken i denne menigheten, er under oppussing og menigheten slik nå er samlet i Lilleborg. Om den nye kirkebruksplanen blir en realitet vil det også være fremtiden for denne menigheten. På den skumle listen over kirker som foreslås fristilt så finner man nemlig Lilleborg kirke. Den skal dog beholdes frem til Torshov kirke er ferdig oppusset. Begrunnelsen for denne avgjørelsen er at disse 2 kirkene er meget like. Begge er arbeidskirker fra omtrent samme tidsepoke. Og de ligger i samme område. Torshov kirke ligger mer sentralt i sognet og er derfor den kirken som blir foreslått beholdt. Men akkurat slik som det har vært tilfellene med de andre kirkene på fristillingslista så ønsker også de som har Lilleborg kirke som sin kirke å kjempe for å beholde den. 

Det er ikke folketomt i Lilleborg kirke.

Men om det ikke er kirken i seg selv som treffer meg denne dagen, hva er det da? Har jeg i lyset av Knut Arild Hareides lenge etterlengtede politiske valg og integritet selv sett lyset og latt all halleluja-syngingen jeg tross alt har vært med på dette året slå rot slik at jeg nå er et slags lam som passer inn i flokken? Eller er det noe annet som treffer meg. Noe subtilt? Kanskje er de bare heldige med dagens bibelord? De leser bla fra et brev til romerne og i det brevet så står det skrevet noe slikt som at det ikke er de som hører og snakker Guds ord, men de som gjør som er de rettferdige. Gud bor i oss. Ordene er nær oss. 

Jeg har møtt dagens prest, Gaute Granlund, tidligere. Han medvirket også under denne menighetens utegudstjeneste i klosterruinene på Hovedøya på Kristi himmelfartsdag. Da sammen med sogneprest Signe Fyhn. Denne dagen er han alene. Og det er noe i det han sier. Noe i det at han en sjelden gang snubler litt og mister tråden. Noe i det han preker om. Noe vakkert og naturlig. Noe jeg liker.  Noen få ganger på denne lange kirkereisen har jeg hatt lyst til å dra presten til side og spørre hva han mener med det de sier.  Hellig pust? Hva vet kirka egentlig om pust? Hva vet de om mysterier og hemmeligheter og levende dype hjertekammer? Egentlig? Noen ganger bruker kirken mine ord. Som om de virkelig kjenner til dem. Og jeg blir stående igjen på utsiden i undring. Sa de akkurat det det var de sa nå? Og vet de om at de sa det de sa?

Gaute Granlund holdt en lærerik preken denne søndagen. Han minte meg blant annet om at kristendommen en lang stund faktisk var som en jødisk sekt å regne. De hadde rett til å tale i synagogen.

Mens jeg funderer over disse ordene som igjen treffer meg og over denne kirkereisen jeg har begitt meg ut på så er det en ting som slår meg. Det er som det finnes to uforenelige kristendommer i en og samme kirke. Den ene er den jeg trampende forlot allerede som barn fordi de forsøkte å ta Gud og bikkja mi ifra meg og den andre er den som får meg til å tro at jeg nesten til og med kan høre til og være hjemme. Som hele meg. Til og med når jeg vil virvle rundt og bare være glad. Kirken er opptatt av de samme spørsmålene som jeg er opptatt av. Vi deler mange av de samme verdiene. Solidaritet med de svakeste. Hjelp til flyktninger. Fattigdomsbekjempelse. De nære menneskelige verdiene, mangfoldet og fellesskapet. Denne reisen inn i kirken har vist meg at kirken er en solid og viktig alliert. I min kamp, for den verdenen jeg vil leve i. 

Også i Lilleborg kirke finner man gamle vakre skatter, slik som disse stolene.

Det er 100 år siden nå, kanskje mer. Men en dag etter prekenen kom presten på hjemmebesøk til mine forfedre som bodde på en gård ytterst i Romsdalsfjorden. Han gikk opp på loftet, sogneprest Saxlund, uten å spørre om lov.  Han brukte det, sies det. Han gikk rundt på gårdene etter tur og fikk servert middagsmat etter prekenen og når han var innom et hus så gikk han inn i alle rom. Lette i alle skap og på alle loft for å se hva han kunne finne og ta med seg. Og en søndag da han var her hjemme, så fant han den gamle sølvbelagte drikkebollen de hadde forsøkt å gjemme bort. Han slengte noen småpenger på bordet og sa «det skal dere ha for bollen» og det nyttet ikke å nekte. Å si at den ikke var til salgs eller at prisen ikke var høy nok. Å nekte, eller si imot selveste sognepresten var ikke noe vanlige folk kunne gjøre. Selv ikke dypt troende og dedikerte sognebarn slik de var på den tiden på denne gården, kunne nekte. De var maktesløse og sognepresten var makten. Ham var det gitt all makt på himmelen og på jorden og ingen kom til himmelen utenom ham. Men sinnet han etterlot seg på sin ferd. På kirken, på uretten som ble begått, var så kraftig at etterdønningene av det runger godt i veggene selv over hundre år og mange generasjoner senere. Det var ikke sogneprestens bolle. Det var vår. 

I Lilleborg kirke er det ikke makten som taler til folket. Det er et menneske, en prest, som møter oss og som ydmykt sier takk, til og med for høstmørket.

Jeg tror på den kirken jeg møter i Lilleborg kirke. Jeg tror på den og jeg tror på at den er akkurat så god, vakker, åpen og trygg som den sier at den er. En folkekirke. For oss, folket. Hjertekirken, som kanskje til og med vet noe om å puste. Men jeg ser også den andre kirken. Den som var. Den er jo der den også, også i vår tid. Jeg har jo også truffet den igjen, om enn ikke i Lilleborg kirke. Den er ikke borte kirken som stjal bollen vår og som fortalte oss at vi var syndige og uverdige selv når vi gjorde så godt vi kunne, både forfedrene mine og meg. Den lever fremdeles den kirken også. Men den lever ikke lenger alene.

Sufismen lærer meg at godt og ondt ikke egentlig er motsetninger av hverandre. Mørke er ikke en motsetning til lys. Lys er en kvalitet og mørke er fraværet av den kvaliteten. Om lys slipper inn der det før var mørke så er det ikke lenger mørkt, men lyst. Ondt er ikke noe som lurker seg rundt på egenhånd og ligger klar og venter på å angripe oss. Ondskap er bare det som finnes der godhet ikke får flyte fritt og slippe til. Ondskap er bare en skygge. Fraværet av godhet. 

Jesus lærte oss at å kjempe mot ondskap var nytteløst, sier Hazrat Inayat Khan, sufimesteren som i 1924 holdt en forelesning om sufisme ved Universitetet i Oslo og slik bragte sufismen til Norge. Det er bare lyset og kjærligheten som kan fjerne den skyggen ondskap er. Ikke kampen mot det vonde.

Jeg har lenge slitt med salmer og med salmeboka. Lilleborg kirke var gode også der. Til og med jeg må si at de hadde funnet frem vakre salmer denne dagen. 

Jeg vet at de har rett også denne gangen Jesus og sufimesteren min. Jeg bør legge sinnet mot og frykten for «den andre kirken» og stjålne familieklenodier bort og heller bruke tiden på å glede meg over å finne slike hjertekirker. Akkurat slike som jeg fant da jeg besøkte Lilleborg kirke denne søndagen.