Abrahams tre døtre møttes på Grønland for å lytte og lære av hverandre

– Muslimer er først og fremst forskjellige fra hverandre. De har ulik bakgrunn og praktiserer sin tro ulikt. De er ikke en ensformig masse.

Jeg er for stygg til å skrive i avisa. Det fikk jeg vite i en diskusjonstråd blant høyreekstreme etter at den første artikkelen i denne serien ble publisert.

En helt fremmed dame fant det også for godt å vise til meg som en frivillig sengehalmmadrass for en makt som vil utslette landet vårt. Å skrive om å gå i moskeen har en tilleggsdimensjon som ikke var til stede da jeg skrev om kirkene våre.

Selv om prosjektene i det store og hele er helt like, har jeg nå plutselig blitt en trussel, en som skal rives ned og tas. Det finnes mennesker som lenge har jobbet for å skape fryktforestillinger om muslimer og mot islam.

Truer et verdensbilde

Mitt enkle lille prosjekt truer det verdensbildet de har greid å bygge opp. Å beskrive bønn i en moske som vakkert er ikke noe man gjør ustraffet i vårt samfunn i dag, selv om det var akkurat det jeg syntes at opplevelsen var. Den var vakker.

Det finnes mange myter om moskeer, muslimer og islam. En av dem er at muslimer lever separat fra samfunnet rundt dem og ikke deltar i fellesaktiviteter. Ikke sjeldent blir både hat mot kristne og mot jøder trukket frem som kvaliteter hos muslimer.

I tillegg til at de altså bedriver en evig og altomfattende undertrykking av kvinner. Alltid. Uten unntak.

Vil lytte og lære

Av den grunn så ble arrangementet Abrahams Døtre, et fellesarrangement mellom nettverket Kirkene i Gamle Oslo og ICC-moskeen, som jeg besøkte sist, viktig for meg å delta på. Selv om selve arrangementet altså tok plass i en kirke og ikke i en moske.

Det var altså hverken trygghetsfølelse eller gammel vane som ledet meg til Grønland kirke denne torsdagskvelden. Tvert imot var det en følelse av at det her skulle skje noe spesielt og viktig. Noe alle disse med bestemte meninger og sinte kommentarfeltblikk har glemt å være nysgjerrig på. Glemt å ta høyde for. Noe jeg ville lytte til og lære av.

Tro i et jødisk, kristent og muslimsk perspektiv er temaet i dette kickoff-arrangementet for dialogarbeidet «min nabo» i bydel Gamle Oslo.

Og ingen ringere enn NRK veteranen Tomm Kristiansen var invitert inn for å lede samtalen mellom Dana Wanounou (jøde), Sunniva Gylver (kristen) og Yasmine Fatima Angell Morchid (muslim). Tre sterke kvinner som hver på sin måte ville snakke om sin egen og om de andres tro.

Min nabo, et dialogprosjekt

Dialogprest Ingrid Nyhus innleder og forteller oss at der er et stort religiøst mangfold i bydelen, men at man kjenner hverandre for dårlig. Derfor har man lansert et naboprosjekt for å snakke litt mer sammen. På tvers.

Håpet er at prosjektet «min nabo» vil gjøre det litt enklere å snakke med naboen i stedet for om henne. Det finnes også en facebookgruppe, hvor de i bydelen som ønsker å bidra til økt fellesskap kan søke seg inn.

Arrangementet begynner med kveldens musikalske innslag. Nydelig, sjelfullt og inderlig synger Jo Helge Sjøflot om at vi skal spise vårt brød med glede, drikke vår vin med glede og nyte livet mens vi lever, for i dødsriket er det ingenting.

Han synger på gammelhebraisk og jeg synker dypt ned i mitt eget hjerte og bare nyter. Etterpå er det diskusjonstid og Tomm Kristiansen åpner med å si at religion var noe vi lenge trodde at vi var ferdige med her i Norge, men sånn ble det ikke.

I stedet dukket det opp flere religioner, og nå er religion mer aktuelt enn noen gang. Han snakket om Abraham, stamfaren til disse tre verdensreligionene; jødedommen, kristendommen og islam. En mann som er en viktig karakter i alle disse religionene, men som nok selv ikke levde i takt med noen av dem.

Omvender ikke muslimer

Jødedommen er den eldste av Abrahams døtre, sier Dana Wanounou. Hun er av norsk jødisk avstamning, er journalist og har en master i religionshistorie. Hun tok et oppgjør med sin egen barnetro under religionsstudiene og regner ikke seg selv som troende. Men jøde er hun.

Om du er jøde eller ikke er nemlig mindre avhengig av din egen personlige tro og handler mer om tilhørighet til folket. Det jødiske bordet har fem bein, forklarer hun, og om du har tre av disse beina, så er du jøde: Pakten, det kollektive minnet, familie eller slekt, Israel og det hebraiske språket. Tilhørigheten er ikke definert av troen.

Den nest eldste er kristendommen. Her representert ved prest Sunniva Gylver. Du vet, hun med rastaflettene, yoga-gudstjenester og Harry Potter-påske i kirka. Og hun har faktisk aldri forsøkt å omvende en eneste muslim.

– Jeg ville dø av stress om det skulle være mitt ansvar at alle andre tenkte riktig ut ifra min tro, sier hun. Gylver forteller om et liv fylt med naturlig mangfold, hvor det å gi andre det samme rommet som man selv ønsker til trosutøvelse, kjennes bedre og mer naturlig ut enn å gå rundt og skulle forsøke å omvende folk hele tiden.

På spørsmål om vi tror på den samme guden, så svarer hun både ja og nei. Hennes tro innbefatter også troen på Jesus korsfestelse og oppstandelse, og den er hun alene om i dette selskapet.

Muslimer tror også på Jesus

Men troen på Jesus er hun ikke alene om. Den deler hun med Yasmine Angell Morchid. Muslimer tror nemlig også på Jesus. På jomfrufødselen og hele sulamitten også. De tror bare ikke på oppstandelsen. De tror Jesus var et menneske. Ikke gud.

Men de tror på at han skal komme tilbake. Når verdens ende er her. Muslimene er også den med det klarest definerte forholdet til sine eldre søstre. Naturlig nok, kanskje, ettersom de som den yngste jo måtte forholde seg til de andre. De var allerede der.

Det var deres profeter og ord som nå nok en gang ble sett i et nytt lys. Med en ny profet i førersetet. I deres øyne den siste. Den alle de andre kjente profetene fra jødedommen og kristendommen hadde banet veien for.

Døtrene har alle sin religiøse opprinnelse fra Midtøsten, men de er også norske. Alle av dem. De hører til her.

Israel skaper trygghet

Tomm Kristiansen spør Yasmine om jødehat. Han spør ikke Sunniva Gylver om det samme, selv om historien burde ha lært oss at antisemittisme historisk ikke først og fremst har vært muslimenes problem.

Men først griper Dana ordet. Staten Israel er viktig for alle jøder, sier hun, så viktig at den har fått et eget bordbein, og den er også viktig for meg personlig. Først og fremst så betyr den familie. Nær familie og hyggelige familiebesøk.

Men for mange betyr den også trygghet. Frykten for å bli tilintetgjort lever sterkt i mange jøder. Fremdeles. En frykt som er nært knyttet til holocaust. Og sett innenfra, med jødiske øyne, så er det hva konflikten mellom Israel og Palestina handler om. Frykten for å bli tilintetgjort og behovet for å ha et sted hvor man kjenner seg trygg.

Konflikter og hat

Men samtidig, sier Dana tankefullt… Samtidig så finnes det mange eksempler på palestinske familier som har bevart nøkkelen til huset de ble fordrevet fra. Er vi viktigere enn dem? Vi må også våge å snakke om det som er vanskelig i vår egen tro, og det er forferdelig det som skjer der nede.

Alle de tre døtrene er enige i at alle deres religioner, både historisk og nå, har blitt misbrukt til å skape konflikter og hat. Vi kan ikke ta det beste fra vår egen tradisjon og sammenligne det med det verste fra en annen, sier de.

Yasmine underviser ungdommer i ICC-moskeen på søndager. Israel-Palestina konflikten vanskeliggjør forholdet mellom jøder og muslimer, sier hun, selv om det ikke burde gjøre det. Og det finnes antisemittisme i muslimske land.

Mye av det er faktisk en vestlig importvare. Vestlige importerte konspirasjonsteorier fant gjenklang i muslimske land allerede før 2. verdenskrig og har bidratt til å skape en antisemittisk tradisjon som før dette ikke var til stede.

Bøkenes folk

Jødene er et av de vi kaller «bøkenes folk», sier hun, og «bøkenes folk» har full beskyttelse i islam. Som lærer har jeg hatt samtaler med mine elever i moskeen om antisemittisme. Jeg har møtt eksempler på det, og da brukt tid på å forklare mine elever sammenhengene og at slike holdninger aldri er greit.

Godt å høre at noen innen muslimske miljøer jobber mot antisemittisme, sier Tomm, mens Dana legger til at de få gangene hun har møtt antisemittisme, så har det kommet fra majoritetsnordmenn og ikke fra norske muslimer. Som jøde har hun flere ganger opplevd å bli gjort til representant for alt som er vondt i verden.

Kunnskap er nøkkelen til gud

Jeg lærer om mye annet også. Yasmine forteller om islamsk feminisme, om en oppvekst blant sterke konvertitt-kvinner og om at det finnes et helt kapittel i Koranen dedikert til Maria, mammaen til Jesus.

Kvinner skal ha respekt, sier hun og forteller at det i middelalderen fantes en hel rekke lærde kvinner i den muslimske verden.

Det er bare ekstremister som ikke verdsetter kunnskap, sier hun. Kunnskap blir i islam sett på som veien til å forstå gud.

Kolonialismen har mye av skylda for at det ikke er bildet vi ser i muslimske land i dag. Hun forteller også om den veldig sterke og meget kunnskapsrike generasjonen av unge norske muslimer av begge kjønn som finnes her i Norge i dag.

Vi har kvinnelige muslimer som skriver bøker, som er intellektuelle. En sterk og viktig generasjon som står sterkt også i islamsk tradisjon.

Nysgjerrighet og toleranse

Jeg tenker ikke slik om muslimer, sier Sunniva Gylver, som reaksjon på noen av spørsmålene som blir stilt. Jeg har mange muslimske venner og de er ikke skremmende undertrykkende patriarker eller forsagte undertrykte kvinner.

Muslimer er først og fremst forskjellige fra hverandre. De har ulik bakgrunn og praktiserer sin tro ulikt. De er ikke en ensformig masse. Mine venner er høyt utdannede muslimske kvinner som har venner på tvers av religioner.

Utgangspunktet for dialog må være nysgjerrighet på hverandre og min forståelse er at skillelinjene ikke går mellom religioner, men på kryss og tvers av dem.

Salam betyr fred

Og mens Tomm får smårefs av Sunniva Gylver. Så blir jeg sittende og tenke på fortsettelsen.

Jeg vil lære mer om feminisme i islam, mye mer. Jeg vil lære mer om hva de egentlig lærer barna i moskeen. Om hva bønnene de ber egentlig betyr. Og jeg vil lære mer om de ulike uttrykkene islam har her i denne mangfoldige byen vår. Jeg vil lære mye, mye mer om alt.

Og idet jeg gjør meg klar til å gå ut i Grønlands-kvelden, så lærer Yasmine meg en siste ting. Ordet islam kommer fra ordet salam, sier hun. Og salam betyr fred.