Hva skjer når en muslim, en jøde, en buddhist, en kristen, en afghansk minister og en fredsskaper møtes på Grønland?

Vi skal ikke være like. Men hvordan kan vi i fremtiden bli flinkere til å forstå hverandre, akseptere hverandres ulikheter og finne harmoni mellom naboer på tvers av dem?

Og aldri har vel denne sammenflettingen, alle disse små, usynlige båndene som binder verdenen vår og menneskeheten sammen, vært mer tydelige og viktigere enn i dag. Det er kanskje først nå, når budskapet fra en samlet verden er at vi må holde avstand til hverandre, at vi ser hvor nært knyttet sammen vi har vært. Hvor mange møtepunkter vi har hatt med hverandre.

I vår egen by har budskapet utad ofte vært at vi er adskilt, at vi ikke kjenner hverandre, ikke møter hverandre, ikke er integrert i samfunnet, men stemmer det? Eller ser vi nå, når vi ikke lenger kan møtes som før, hvor tett vi egentlig har vært vevd sammen?

Også det vi’et som bekjenner seg til ulike religioner, som har ulike etniske bakgrunner, ulik alder og økonomi har i vårt samfunn hatt mange ulike møtepunkter. Kanskje har de bodd i samme oppgang, hatt barn i samme klasse, kjøpt morgenkaffen på samme kafé eller kanskje bare krysset gaten på samme tid.

Vi ser det nå. Når ethvert møte med et annet menneske utgjør en reell trussel for smitteoverføring. Nå ser vi hvor tett knyttet vi egentlig har vært til hverandre alle sammen. Hvor nært vi har stått hverandre. Og jeg tror også vi savner hverandre. Det navnløse mangfoldet. Dypt.

Kan vi leve i harmoni?

For når sant skal sies så har vi vel stort sett levd nokså harmonisk sammen i hverdagen, har vi ikke? Gjennom alle disse planlagte og uplanlagte hverdagsmøtepunktene?

Kristne og ateister, jøder, muslimer, buddhister, sikher og hinduer kan fint handle på Kiwi og leve i samme oppgang sammen. Leve i harmoni med hverandre. Ved siden av hverandre. Vi gjør det faktisk i stor grad allerede. Vi har bare ikke alltid vært like oppmerksom på at vi faktisk gjør det.

Å holde den harmonien i slike enkle hverdagsmøter kan synes enkelt. Men kan vi også holde den når vi begynner å snakke med hverandre? Kan jøder og muslimer, kristne og buddhister komme i dialog med hverandre, møtes, snakke sammen også om det som er vanskelig og fremdeles være i harmoni med hverandre?

Kong Abdullah av Jordan står bak

Første uka i februar, lenge før landet stengte og sosial isolasjon ble et så kjent begrep, så var jeg i Central Jammat e-ahle Sunnat moskeen og deltok på feiring av FNs årlige uke for interreligiøs harmoni. Og du vet den vitsen, den om en jøde, en muslim, en buddhist og en prest… vel… denne kvelden var de til stede alle sammen og snakka sammen. Med hverandre. Fredelig. Før de drakk kaffe, spiste kake og gikk hjem. Og jeg, jeg fikk være der og oppleve dette sammen med dem.

De har feira denne uken sammen her i denne moskeen i mange år allerede. Arrangøren er i tillegg til moskeen selv, organisasjonen Fredsforbundet og det nye nabolagsinitiativet i bydelen; Min nabo.

Men selve initiativet til denne uken ble tatt til FN en høstdag i 2010, av kong Abdullah av Jordan, etter at det i kulissene hadde blitt jobbet med dette gjennom «the common world initiative», som fra 2007 forsøkte å få kristne og muslimer til å snakke sammen.

Men med kong Abdullah av Jordan og FNs generalforsamling i ryggen, så har dette arrangementet, som altså har som målsetning å få oss til å snakke sammen og bli kjent med hverandre på tvers av religiøse barrierer, vært arrangert hvert år siden februar 2011.

I sin resolusjon så skriver FN at de anerkjenner at verden har et stort behov for interreligiøs dialog og at kirkene, moskeene, templene og synagogene spiller en viktig rolle i det å kunne skape og beholde freden i verden.

Vi må skape forståelse, harmoni, samhold og samarbeid mellom ulike religioner og mennesker med ulik tro, sier FN og oppfordrer alle verdens kirker, moskeer, synagoger og templer om å bidra til å spre budskapet om interreligiøs harmoni under paraplyen elsk din gud og elsk din neste.

Og det, det er en målsetning og et budskap jeg gjerne stiller meg bak. På sine egne hjemmesider så har World interfaith harmony week til og med huska å inkludere ateister i all denne dialogen. Viktig. De hører hjemme i en interreligiøs dialog de også.

Rundebordssamtale om religion

Inne i moskeen denne kvelden så var det et sted mellom 20 og 30 mennesker. Vi holdt til i konferansesalen som ligger vegg i vegg med den store bønnesalen, den med de tykkeste, mykeste teppene jeg noen gang har trådt på i.

Vi skulle ha en rundebordssamtale, der panelet i tillegg til Imam Syed Nehmat Ali Shah Bukhari som sammen med sin sønn var ansvarlig for å ønske oss velkommen tilbake til moskeen, bestod av tidligere minister i den afghanske regjeringen Muhammedulla Naqid, Yossi Somer, filmskaper med jødisk bakgrunn, Bhante Manirathana, hovedmunk det sri lankiske buddhistsamfunnet, Ingrid Nyhus, prest i Grønland kirke, og Steinar Murud, som representerer fredsforbundet.

Afghanske Naqid er første taler. Han begynner med å fortelle om profetene og om hvordan de alle hadde hatt et oppdrag om å utvikle menneskeheten. Deres oppdrag var å fjerne all urett. Profetene og de religiøse lederne har aldri hatt i oppdrag å lære sine tilhengere å bruke vold, men deres budskap har blitt misbrukt av tilhengerne.

Religionen blir misbrukt

Alle mennesker er etterfølgere av Adam og Eva, sier Naqid. Vi har felles foreldre. Vi må ikke krangle. Vi har felles mamma og pappa. Gud sier det i Koranen. Han ser utover oss, som å forsikre seg at vi har forstått det han sier. Hver og en av oss.

En som misbruker religionen og kjemper mot andre er ikke religionens ideal. De som bygger konflikt og krig misbruker religion.

Noen grupper i verden misbruker religion til krig og vold. De finnes over alt. Men hvorfor bruker de vold? Når det ikke er det som er religionen? Fanatikere misbruker religion som et verktøy for å oppjustere konflikter og hat rundt omkring i verden.

La oss invitere alle ulike grupper og religioner til fred og forsoning. Alle har ansvarlighet, ikke bare jeg, men alle. Naqid snakker flytende norsk, men enkelte små språkfeil bidrar finurlig til å forsterke budskapet han kommer med. Alle har ansvarlighet…

Når politikere snakker med for polerte ord, så mister ordene ofte sin mening. De blir til fremmede floskler. Ord satt sammen for å skape et polert budskap. Men ikke her. De små ordfeilene bidrar heller til å forsterke budskapet. Her har du en tidligere afghansk minister og dette er hans ord. Upolerte og fylt til randen av mening.

La oss skape en verden hvor dialog og toleranse regjerer. La oss vise toleranse for hverandre. La oss skape et samfunn med grunnlag i toleranse og kunnskap.

La oss tilpasse religionen til verdens teknologiske utvikling og skape et fredelig samfunn. Teknologi må aksepteres i religionen. Vi må utvikle verden. Vi må passe på verden.

Noen religiøse ledere sier nei til utvikling. Og sier at bare de selv og de som er som dem kan være i verden. De er ekstremister. De vil ingenting. La oss heller respektere og ikke fornærme hverandres tro.

Ble han fornærmet?

Og jeg tenker på imam Shah, fornærmet jeg ham da jeg skrev om ham sist? Med mine spørsmål? Han sitter altså her, som en deltaker i dette panelet. Han har ønsket dette arrangementet velkommen inn i sin moské.

Han hadde ikke trengt å gjøre noe av dette. Han har ingen plikt til å ønske et dialogforum velkommen til sin moske, år etter år, i sin streben etter religiøs harmoni, men han gjør det. Han har mange sider denne hovedimamen i denne moskeen. Hans ord om fred og åpenhet er også ord som leves opp til i handling.

Noen har en masse kritikk mot andre troende, men godtar ingen kritikk mot seg selv, fortsetter Naqid: La oss finne og identifisere vold og konflikter. Hva er roten til konflikter i verden? Hva er basis? Vi må identifisere, diskutere og finne gode løsninger. For fremtiden. Det er vårt ansvar. Og vi må fortelle de som er i konflikt at de ikke må eliminere hverandre, men leve i fred med hverandre. Alle er barn av felles foreldre. Vi må passe på hverandre. Ikke drepe. Ikke slåss med hverandre. Vi må ha toleranse. Kontakt med hverandre. Det er basis for et godt liv i verden.

Den jødiske filmskaperen

Neste taler er Yossi Somer, den jødiske filmskaperen som har vunnet mange priser og fått mange utmerkelser for sine filmaktiviteter.

Han hilser oss først på arabisk og deretter på hebraisk. Fred være med deg. Salam og shalom. Han snakker på engelsk. Det er mest komfortabelt. Jeg er sekulært troende, forteller han. Jeg er medlem av den hebraiske stammen i en videre forstand, men det ståstedet jeg tar med meg inn hit er et sekulært ståsted.

Verden er full av konflikter med basis i religion. Men vi har en felles verden. Hvilken likskap kan vi finne i de ulike religionene, og hvordan kan religionene bidra til å skape fred, spør han, før han svarer at han ikke tror at det er mulig. Vi kan si fine ting til hverandre, sier han, men i praksis så er det ikke mulig.

Religion har et visst grunnsystem. Krav som du må følge, og om du bryter med dem, så er du ikke en del av vår gruppe. Du er en soldat. Harmoni på den andre siden er knyttet til musikk. Når ulike toner spiller sammen så lager de vakker musikk.

Religioner er en maktinstitusjon. Det er som en forretning. Money and power. Power and money. Vi vet hva det betyr. Det skaper fiendskap. Fordi makten i det religiøse ligger i å skape et oss vs. et dem.

Dette er mitt språk

Yossi Somer fortsetter: Vi er bror og søster, men vi hates. Av millioner av folk. Prester, imamer, rabbinere de skaper ikke harmoni fordi det ville være å skyte seg selv i armen. De kan ikke finne løsningen alene, men de må være en del av løsningen.

De spirituelle lederne innen hver religion må komme frem og lede sine religiøse ledere. Like lite som en banksjef vil dele sin rikdom med de fattige, så vil religiøse ledere dele sin makt. Maktsenteret i alle religioner må trå et steg tilbake inn i det spirituelle. Det spirituelle er ikke nødvendigvis videreført av religiøse ledere. Vi må lete etter det spirituelle. Å skape en organisk menneskehet. Vi må gå ut av religionens komfortsone og gå ut i den virkelige verden utenfor. Imamer må møte jødiske terrorofre. Rabbinere må møte iranske jordskjelvofre.

La oss møtes rundt bålflammen som skaper varme og kjærlighet. Vi må tenne lyset gjennom det spirituelle. Og vi må følge de ti bud. Ha verdier som leder oss gjennom livet. Og når Yossi er ferdigtalt så sitter jeg tilbake og nynner «love is all you need», med et stort smil om munnen. Dette er mitt språk. Dette er mine folk.

Hovedmunk Bhante Manirathana inntar talerstolen

Det er felles verdier i alle religioner og disse kan brukes til å skape fred i verden, sier Bhante Manirathana. Vi må ikke være redde for å møtes. Munken forteller at de har mange blandede par i sitt tempel. Kristne og buddhister som har giftet seg med hverandre og som besøker tempelet sammen.

Vi feirer hverandres høytider, sier han. Vi lærer om hva de andres høytider betyr. Han forteller også om minneseremonien etter bombeangrepene på Sri Lanka, hvor religiøse ledere fra alle de ulike tradisjonene kom og deltok i minneseremonien sammen med dem.

Vi må gå utenfor vår komfortsone og møte andre mennesker, fortsetter han. Hvor mye toleranse har vi egentlig? Om de gjør tingene på en helt annen måte enn vi gjør? Toleranse… Vi må vite hva de andre gjør og hvorfor de gjør som de gjør. Vi må jobbe mot intoleranse. Kunnskap om andres vei er viktig. Alle religiøse utøvere har en fred som vi ønsker å oppnå og så har vi ulike måter å oppnå denne freden på. Det må vi respektere. Men vi har mange felles verdier.

Karma finnes i alle religioner

I buddhismen er handling en felles verdi, påpeker Manirathana. Karma er essensielt. Våre egne handlinger. I Bibelen står det at man skal høste som man sår. Denne tanken finnes i alle religioner. Karma er en moralsk lov. Dårlige handlinger gir dårlige resultater. Gode handlinger gir gode resultater. Om man påfører andre skade, så blir man selv skadet hardere. Derfor tjener alle på å behandle hverandre godt.

Buddhistisk etikk vektlegger intensjonen. Om man med et uhell dreper et insekt så vil det ikke gi dårlig karma, om man med vilje utfører den samme handlingen så gir det dårlig karma.

Buddhister vektlegger meditasjon. Balanse og harmoni. Vi kan øve opp menneskelige egenskaper. Uansett hvilket religiøst samfunn vi tilhører så kan vi faktisk øve opp våre menneskelige egenskaper.

Det er kanskje det som er unikt for buddhistene, troen på at empati kan opptrenes, sier han. Gjennom buddhistisk etikk så kan vi øve opp våre menneskelige egenskaper. Handlinger mentalt og verbalt har konsekvenser. Her er intensjon veldig viktig.

Vi må ikke eliminere forskjelligheten, sier presten

Hovedmunken overgir talerstolen til panelets prest og eneste kvinne. Ingrid Nyhus, som er prest i Gamlebyen og Grønland menighet.

Fred skapes ikke ved å viske ut hverandres egenart, sier hun. Uenigheter om hva som er hellig, hindrer oss ikke i å drive religionsdialog. Den freden vi bør strebe etter bør være fundert i respekten for hverandres ulikhet. Vi trenger ikke å være enige. Enighet er en farlig ide. Enhetssamfunn er skremmende skrekksamfunn. Det er forskjeller mellom oss. Det trenger vi ikke å skjule. Vi kan snakke åpent om det. Frelsesfortellingene kan ikke forenes. Og om harmoni skal bety å være lik, så vil vi mislykkes.

Det hjelper heller ikke å gå til kjernen. Det er store forskjeller. Og det er disse forskjellene som er nøkkelen. Virkeligheten er avhengig av hvordan vi tenker om den og ser på den. Vi er ikke like. Mye er likt og mye er veldig forskjellig.

Konflikt kan være nødvendig

Religion anklages ofte for å være grunnlaget for konflikter. I virkeligheten så handler disse ofte om geopolitikk og økonomi.

All religion er tolka religion. Derfor sier jeg at jeg tror på Jesus. Jeg tror ikke på religion. Det er en sekkebetegnelse. Et ullent begrep. Hun ser på oss.

Hvilken fred er det vi ønsker oss, spør hun. Av og til har religion blitt brukt for å skape nødvendig endring. Frigjøringsteologien for eksempel, Et nødvendig korrektiv. Hva slags fred er det vi ønsker oss og for hvem?

Konflikt er ikke alltid feil. Av og til er konflikt nødvendig. Forsoning krever offer og vilje til å lide.

Det er helt greit at vi er forskjellige. Vi ville være en kjedelig familie om alle av oss var like, sier hun og minner oss om å melde oss inn i facebookgruppen Min Nabo.

Og akkurat idet presten siterer bibelen med ordene «salig er de som skaper fred. De skal kalles Guds barn», så går de i salen ved siden av i gang med å kalle inn til bønn. Bønnerop og bibelvers blander seg i skjønn forening og Fredsforbundets mann inntar talerstolen som kveldens siste taler.

Forsøk å forstå hverandre

Steinar Murud og Fredsforbundet har vært involvert i å arrangere dette årevisse arrangementet siden begynnelsen. Det blir ikke fred i verden før det blir fred mellom religionene, sier han i sin tale og snakker om at det felles grunnlaget for verdens religioner er omfattende og stort.

Han oppfordrer oss til å rette blikket mot det som binder oss sammen og å forsøke å forstå hverandre. Ulike syn på saker må vi leve med, men om vi alle forsøker å forstå vår nabo, så vil vi finne svært mange felles verdier. Skepsis og fiendskap vil visne bort ved forståelse for alt det vi har felles.

Deretter inviterer han alle paneldeltakerne til å tenne et lys hver. For hvert menneske som tenner et lys, så blir det lysere og lysere, sier han og siterer forfatteren Johan Falkberget.

Og måneden etter alt dette så er alle gudshus stengt ned. Vi mennesker må holde avstand fra hverandre og ikke møtes slik som vi gjorde før. Tiden står stille og vi blir oppfordret til å være mest mulig hjemme hos oss selv.

Kanskje skal vi bruke noe av all denne tiden vi har fått til å skru av Netflix og tenke litt på akkurat dette her. Hvordan vi i fremtiden kan bli flinkere til å forstå hverandre, akseptere hverandres ulikheter og finne harmoni mellom naboer på tvers av dem?

De har feira denne uken sammen her i denne moskeen i mange år allerede. Arrangøren er i tillegg til moskeen selv, organisasjonen Fredsforbundet og det nye nabolagsinitiativet i bydelen; Min nabo.

Men selve initiativet til denne uken ble tatt til FN en høstdag i 2010, av kong Abdullah av Jordan, etter at det i kulissene hadde blitt jobbet med dette gjennom «the common world initiative», som fra 2007 forsøkte å få kristne og muslimer til å snakke sammen.