Jeg fulgte en digital forelesningspreken om ramadan og fasten. Dette er hva jeg lærte

Jeg hørte rykter om moskeene under ramadan. Rykter om kvinner som overnattet, om store felles kveldsmåltider man bryter fasten med. Jeg hørte rykter om nattlige bønner, om glede, samhold og muligheter for å lære om religionen.

Jeg gleder meg til å besøke moskeene under ramadan, tenkte jeg i en fjern fortid i fjor engang. Den gang da jeg hadde et prosjekt om å gå i moskeen og lære mye og skrive om det, 25 ganger i alt. Det føles som en evighet siden: Før korona kom og alt ble annerledes og nedstengt og ingen hadde lov til å møtes lengre.

Den gang gleda jeg meg. Jeg hadde hørt rykter om moskeene under ramadan. Rykter om kvinner som overnattet, om store felles iftarmåltider. Iftar er kveldsmåltidet man bryter fasten med. Jeg hørte rykter om nattlige bønner. Rykter om glede, om samhold, om muligheter for å lære om religionen sin på en annen måte. Rykter og godhet.

Men fjoråret kom og gikk uten åpne moskeer. Jaja, tenkte jeg. Jeg får skrive om det neste år da… når alt dette er over og vi er tilbake til normalen.

Men med den nye normalen, i 2021, så er alt fremdeles er stengt. Den nye normalen er at vi ikke kan være sammen og møtes. Og med den erkjennelsen så dukket også en nysgjerrighet opp. Hva gjør egentlig moskeene nå som alt er stengt og ingenting er som det skal være, i år to av pandemien?

Er de bare lukket og stengt? Eller gjør de andre ting for å skape det fellesskapet de ikke kan skape fysisk? Nysgjerrigheten førte meg ut på nettet. Til Facebook og til Instagram. Sånne nymotens greier som i alle fall ikke fantes da de gamle store religionene kom til.

Og for første gang er jeg i moskeen uten hijab. Det får bare bli sånn når jeg rent fysisk altså befinner meg på min egen sofa foran en skjerm. Det er 4. dagen med faste og den aller første fredagen. Og på Det islamske forbundets facebooksider så annonseres det at dagens program blant annet består av en påminnelse på norsk av Hossam Belkilani.

En natt som er bedre enn 1000 måneder

Jeg rigger meg til og lytter. Under ramadan, kjære brødre og søstre, så finnes det en natt som er bedre enn 1000 måneder. Og vi er heldige som har nådd ramadan. Det er en gave fra Allah. 30 dager med fokus på trening, helse, sjelen og vårt forhold til Allah.

Alle gjør feil, men Allah har sagt at best er de som har gjort feil og som angrer. En historie jeg har hørt før, i en kirke, renner i hu. Den bortkomne sønnen. Han som faren slakta gjøkalven for, hva nå enn en gjøkalv egentlig er, når han vendte hjem.

Og mens jeg tenkte på gjøkalven så har Belkilani gått videre i sin appell. Han snakker om nattbønn, og om alt det som ikke foregår i moskeene i år. Nå er du ansvarlig, sier han. På skolene så har du selvstudium. I år har du det også i moskeen. I år er det du selv som må gjøre jobben. Uten fellesskapet.

Fortapt er de som faster, men som ikke får fasten sin akseptert, sier Belkilani Men om du går inn i det med håp om aksept så vil den også bli akseptert, for aksepten ligger i håpet.

Appellen er over nesten før den har begynt, men jeg blir sittende en stund og tenke over det jeg har hørt. Så likt det er kristendommen, tenker jeg. Det med håpet og med et den angrende synder er den beste, kunne nok ha blitt sagt akkurat slik også i kirka.

Men det finnes også tanker som er mer fremmede. Den ene natta som er verdt mer enn 1000 måneder for eksempel. Troen er at det finnes en natt under ramadan, den natten da koranen ble åpenbart for Muhammed, hvor alle Guds engler besøker jorden og lytter til bønnene menneskene sender ut og tar dem med opp til Gud. Man vet ikke sikkert hvilken natt dette er, men det sies at det skjer i løpet av de siste ti dagene av ramadan.

Derfor er disse dagene regnet som spesielt hellige, og mange bruker å være våkne disse nettene og be eller lese i koranen. Mange har ekstra nattbønner de andre dagene under ramadan også. Og det er disse bønnene Hossam Belkilani snakker om at mange nå savner. Disse hyggelige og lærerike nettene sammen.

Rabita er mitt hjem

Man kan si at jeg er oppvokst i Rabita, sier Hossam Belkilani til meg i etterkant av denne lille påminnelsen som han har gitt til sine medmuslimer. Jeg bruker ikke å si at Rabita er mitt andre hjem. Det er kanskje mest mitt første hjem. Det er kanskje her jeg har vært mest.

Belkilani er 25 år og studerer religion og samfunn ved Menighetsfakultetet. I tillegg arbeider han i en 50 prosent stilling ved Rabita og 50 prosent som koordinator i Muslimsk Dialognettverk.

Frem til februar var han også styreleder i Norges Unge Muslimer, en organisasjons som springer ut av Rabitas ungdomsorganisasjoner, men som i år har tatt steget ut og satser på å etablere seg som en landsomfattende organisasjon for ungdommer. En spennende satsning som jeg håper å få lære mer om når alt ikke lenger skal foregå kun digitalt og som alt annet være pandemilammet.

Programmet ved Det Islamske forbundet forteller meg at det er nok et innlegg på norsk i kveld, og jeg tar meg tid til å høre om det også. Et foredrag om faste holdt av Basim Ghozlan. Foredraget var å finne på Instagram. Hos nettopp organisasjonen Norges Unge Muslimer.

Da profeten Muhammed fikk Koranen

Fasten, eller ramadan ble et krav for muslimer etter at de flyttet fra Mekka til Medina, sier Ghozlan. Men koranen ble åpenbart for profeten før dette. I en hule som profeten trakk seg tilbake til mens han fremdeles bodde i Mekka.

Og det var i denne hulen, i måneden som senere ble ramadan at profeten fikk besøk av engelen Gabriel, eller Gibril som muslimene kaller ham og som gav koranen til ham. Og Ghozlan forteller om dette også. Les i din herres navn, sa engelen til profeten, men jeg kan ikke lese, sa profeten. Les i din herres navn, gjentok engelen og så kunne profeten plutselig både lese og skrive og fikk den hellige koranen fra engelen.

Basim Ghozlan er ansvarlig for nettstedet islam.no, er styremedlem i Muslimsk Dialognettverk og har i en årrekke vært knyttet til nettopp Det Islamske Forbund, Rabita, bla som styreleder.

Hva fasten handler om

Når man er vant til å ha noe rundt seg, så legger man ikke merke til det og glemmer å sette pris på det, fortsetter Ghozlan. Som eksempel trekker han frem hvordan mange savner og setter pris på sine foreldre etter at de har mistet dem. Sett pris på dem mens de lever, sier han. Etter at de er borte vil du savne dem. Og huske hvor godt det er å ha foreldre. Derfor er det viktig å knuse disse vanene vi har tillagt oss, slik at vi igjen kan huske og sette pris på det vi har.

Vi har venner, vi har helse, vi har alt vi trenger. Vi har mat på bordet, tak over hodet også går vi ofte og klager over ett eller annet som skurrer. Kanskje jukser mobilen eller noe. Alltid finner vi noe å klage over og glemmer å sette pris på det vi har.

Profeten pleide å trekke seg ut av denne verdens sivilisasjon og sitte og reflektere. Og når man trekker seg tilbake, så ser man ting som man har. Ting som vi ser hele tiden. Det som alltid er der. Som en matbit. Vi spiser en matbit og så etter en stund forsvinner den og er ferdig. Vi glemmer den. Men hva om vi så på den matbiten på ny? Hvor mange mennesker i verden er det som ikke har en matbit? Hvor mange har gjort en innsats for å gi deg denne matbiten? Hvor mange har vært involvert i å produsere de ulike ingrediensene? Hvor mange har frakten den? Tilberedt den? Servert den til deg?

Og tenk på alle prosessene som finnes i kroppen for at du skal kunne nyttiggjøre deg denne matbiten? Tennene, tungen, magen? Men vi tenker ikke over det til daglig, men islam lærer oss å trekke oss tilbake og reflektere over dette i en hel måned. Slik at vi kan forstå og sette pris på det vi har. Slik lærer vi å forstå at vi ikke hadde kunnet eksistere uten at Gud hadde ønsket at vi skulle gjøre det. Uten hans vilje.

Fasten er ikke vanskelig

Om dere leser i koranen så vil dere se hvordan den fremhever at fasten er en enkel sak. Ikke bli. Redd. Ikke gru dere. Fasten er veldig grei. Det er ikke bare dere som faster, alle som har gått før dere har også fastet. Og det er ikke mange dager. Det er bare 30 dager.

Og det står at Gud vil at livet deres skal være enkelt og lett, at dere skal ha det godt. I tillegg så sier altså koranen at dersom en av dere er på reise, dersom dere er syke, så skal man faste andre dager, eller ikke faste. Fasten er lett. Ingenting å være redd.

Men hvorfor skal faste? Hvorfor? Svaret er fordi at dere skal bli gudfryktige. At dere skal lære å respektere Gud. At vi mennesker, at vi muslimer skal bestemme over oss selv, at det ikke er lystene våre som skal bestemme over oss. Det er vi som skal bestemme over lystene. Jeg har lyst til å gjøre sånn og sånn… Jeg bestemmer. Er det bra for meg eller ikke?

Om handlingen er positiv da velger jeg den bevisst, men hvis handlingen er skadelig da skal jeg avstå fra den. Sånn må vi oppdra oss selv. Vi må følge det som er riktig og galt, ikke bare det vi har lyst til å gjøre. Hva er riktig? Hva er rettferdig? Det kan koste oss å ta riktige valg, men vi skal likevel gjøre det. Vi bestemmer over oss selv. I det lange løpet er det dette som lønner seg.

Gjør det som er riktig

For eksempel har du kanskje lyst til å snike på toget eller på bussen, men om alle gjør det, så vil toget og bussen etter hvert gå tomme for penger og slutte å gå. Derfor er det viktig at du følger det som er riktig, ikke det som er lett.

Det fasten i første omgang lærer oss, er å sette det som er riktig først. Ved å tvinge oss til å utsette en så naturlig handling som det er å spise mat så lærer vi å beherske oss selv og kontrollere våre lyster.

Og under ramadan så er det lov til å glede deg til kvelden når du har lov til å spise, men du skal ikke overdrive. Det blir feil å bruke hele natten til å meske deg i all den maten du ikke har kunnet spise hele dagen. Du skal spise og du skal kose deg, men aller helst så skal du også bruke noe av natten nå til å lovprise Gud, for å lese i koranen, be nattbønn, være sosial med familien. Nå er det ikke lov å være sosial utenfor familien, men i familien så er det lov.

Hva kan vi lære av ramadan?

Og epidemien krever mye av oss. Vi blir leie og vi blir lei oss. Men husk på profeten som dro til hulen Hira på Lysets fjell utenfor Mekka for å være helt alene og reflektere over Gud. Kanskje kan hans eksempel vise oss vei gjennom pandemien? Vise at det kan komme gode ting ut av refleksjon og isolasjon.

Og med det er Instagram forelesningsprekenen over for denne gang og jeg sitter tilbake litt klokere enn jeg var da den begynte. Kanskje har han rett også? Kanskje er det bra å ha et årlig treningsprogram for viljestyrken som lærer oss at det er vi som er sjefen over våre lyster og ikke de som er sjefen over oss.

Og selv om pandemien tærer på oss alle nå, særlig her i Oslo, så kan det også hende at den kan ha lært oss noe. Kanskje trives vi litt bedre i vårt eget selskap nå enn vi gjorde for ett år siden. Og kanskje har vi også lært oss å sette mye større pris på et åpent samfunn og gode mennesker vi kan dele det med.

Kanskje er det ikke så dumt det med en pause. En måned for Gud og elleve måneder for verden, sier en venn av meg og setter stor pris på dem begge. Kanskje er vi slik skrudd sammen vi mennesker at vi ikke helt greier å sette pris på ting før vi blir fratatt dem.

Kanskje ville vi alle se litt mer av rikdommen i våre liv om vi påla oss selv en ramadan og fikk kjenne på savnet av alt det vi har lært oss å ta forgitt? Kanskje hadde vi alle hatt godt av å få kjenne litt på både mestring og savn slik muslimer gjør det under måneden ramadan?