Palmesøndag i Grorud kirke

Grorud kirke ligger på Grorud, øverst i Groruddalen. Den ble bygget i 1902 av grorudgranitt som ble hentet ut i området kirken ble bygget på. Arkitekt bak bygget var kommunearkitekt Harald Bødtker. Mannen som også tegnet den vakre Ullern Kirke som jeg besøkte tidligere i år. Grorud kirke er som Ullern bygget i en stilart som kan karakteriseres som nyromatisk. Bødtker er også arkitekt bak Grorud skole som ble bygget samtidig og ligger omtrent vegg i vegg.

Grorud kirke ligger vakkert til på en liten høyde med utsikt over hele Groruddalen.

Grorud kirke er nydelig der den ligger på et høydedrag og kikker ut over Grorud stadion og resten av Groruddalen. Jeg har alltid tenkt om Grorud kirke at den må være en sånn perfekt «ta bilde i brudekjole på kirketrappa» kirke. Den ser ut som om den er designa med det i mente. I alle fall om sommeren. Når det grønne gresset omringer kirken og lager en perfekt bilderamme. Men idag var det ikke sommer og kirken er ikke omringet av grønt vakker gress. Den var omringet av skitten snø, akkurat som resten av Oslo. Men solen skinte og den varmet. Våren begynner å vinne over vinteren. Vi kjenner det alle. Noe er på gang. Den vanskelige ventetiden ville snart være over.

Vårsolen sendte regnbuefarget lys inn til oss.

Det var palmesøndag. Inngangen til det kirken kaller «den stille uken». Og ingen stilte seg opp for fotografering på kirketrappa etter gudstjenesten. De gikk til meninghetshuset for å drikke saft, spise kake og male påskeegg. Og jeg, jeg gikk hjem.

Det er lenge siden jeg har vært i kirken på Palmesøndag. Kanskje helt siden konfirmasjonsdagene. Men likevel var budskapet kjent. Jesus som kom ridende inn til Jerusalem på et esel mens folk hyllet ham som en konge med palmeblader. Vi får utdelt en bit av et palmeblad også. Det er formet som et kors og minner oss om hvor kort veien er mellom å bli hyllet som en kommende konge og å bli korsfestet som en sviker. Det er kirkens fortelling om disse dagene. Palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag. Før mirakelet altså skjer og de feirer at graven er tom og Jesus er oppstanden på påskemorgen. Om en uke fra idag. Palmesøndag er fortellingen om en som kom hjem med et håp om å bringe Jerusalems folk sammen. En som ble hyllet som konge for så å bli sviktet. Brutalt sviktet og forlatt av de som først hadde hyllet ham. Påskebudskapet er et tungt budskap om den mørke siden av å være menneske. Om smerten og ensomheten. Før alt er over på påskemorgen og lyset og kjærligheten har vunnet og kirken skal feire sin viktigste fest. 

Vi fikk utdelt et kors laget av palmeblader.

Det får meg til å tenke på vår kultur, uløselig knyttet til kristendommen og til kirken, men likevel full av merksnodige tvister og ukristelige paradokser. For hvor kom altså hyttetur og kvikklunsj og appelsiner inn i dette her? Hvem malte det første påskeegget og fant på at krim var noe vi skulle lese i påsken? Som et minne om Jesus lidelse? 

Barna fra koret bistår med tenning av regnbuelys.

Prest for dagen Sara Moss-Fongen fortalte i sin preken historien om Jesus som ble rasende på kjøpmennene på tempelplassen, kalte det en røverhule og rev ned bod etter bod så penger og duer og kyllinger føk om hverandre. Hans hus var et sted for bønn, hadde han ropt ut. Ikke en handelsplass. Og akkurat i det presten har sagt ordene så piper det i telefonen min. Et pushvarsel om et søndagssalg et sted på internett. Timingen er så megetsigende at det iallefall ikke blir mer webshopping på en søndag for min del. Iallefall ikke midt i kirketiden. Det tør jeg ikke lenger. Faktisk! Jeg tok mot til meg og fikk skrudd av pushmeldingsfunksjonen på telefonen også. Jeg lover. Det skal ikke gjenta seg.

Prest Sara Moss- Fongen har en nydelig regnbuefarget skjerf, som trolig heter noe annet enn skjerf for vante kirkegangere, men for oss fra den mer passive medlemssiden så får skjerf holde. 

Inne i Grorud kirke finner jeg forresten igjen noe jeg har sett før og forelska meg i. Han har vært her også, Per Vigeland, og malt en helt fantastisk vakker freske. Vigeland malte denne fresken i 1936 etter en større innvendig oppussing av kirken og altertavlen som dekker hele 200 kvadratmeter heter «den store hvite flokk» og er som freskene i Capella Johannea malt som en illustrasjon av en tekst i Johannes åpenbaring. 

Grorud kirkes vakre altertavle.

Regnbuetemaet er forresten en liten gjenganger i kirken denne dagen. Du finner regnbuefarger på bønnetreet du kan knytte bønnesnorer på og barna i koret som synger denne dagen tenner regnbuefargede lys foran alteret. Et lys for alle merkedagene i fasten. Koret synger forresten også vakkert for oss denne dagen. De er flinke og har trøkk selv om de ikke er så mange.

Grorudkirkenes barnekor sang vakkert for oss denne søndagen.

På vei ut av kirken fikk jeg se det jeg bare kan beskrive som et spektakulært, futuristisk, kirkeorgel. Plassert inne i en av de mange buene man finner i kirken minner det mer om et spennende kunstverk enn et orgel. Jeg har aldri før sett opp på et kirkeorgel og tenkt wow. Så kult! 

Kirkeorgelet i Grorud kirke har en spennende form og er vakkert å se på.

Grorud kirke er en vakker skatt. Så vakker at man knapt får plass til å snakke om glassmaleriene som henger over meg på begge sider under gudstjenesten og også sender regnbuefarger inn til oss. Kirken bruker farger for å markere sine ulike tider. Lilla i adventstiden er velkjent og om jeg ikke tar feil så har de også brukt lilla for å markere ventetiden frem mot påsken. Men jeg liker Groruds regnbuer. De skaper liv og rom og glede. Og selv om kirkens budskap er tungt og vondt denne uka, så er det jo også et budskap om å vente på den gleden man vet vil komme ved ukeslutt. Akkurat slik jeg nå gleder meg til våren jeg nå ser komme. Selv om de siste skitne snørestene er tunge å leve med.