Vi kjemper for menneskeverdet, sa de på kirketrappen og holdt hardt i Palestinaflaggene med sørgebånd på.

Jeg skal møte opp ved Kampen kirke klokka 12, men jeg skal ikke skrive noe om det, sa jeg til meg selv. Å skrive om Israel og Palestina blir for vanskelig. Det er så betent. Så innmari, innmari betent. Jeg har lenge tenkt at det beste her er å snakke om Kongo. Fordi det siste denne konflikten trenger er ett eneste menneske til som roper med utestemme. Om litt færre ropte om Palestina og om Israel med utestemme og flere begynte å lytte og se hverandres perspektiver, hverandres menneskelighet, så kanskje man kan finne en løsning. Dette trenger en løsning! Det trenger ikke meg som roper. Og hva skal jeg egentlig rope? Hva er det riktige her? Hvor går grensene? Hvordan snakker man om dette uten å gå over i antisemittisme? Uten å gå rett i fella med å ikke snakke om at det faktisk er 2 parter her, eller å gå rett i fella og snakke om at det er 2 parter her. Jeg synes Israel og Palestina er vanskelig. Men idag, utenfor Kampen kirke gjorde kirkens folk det enkelt for meg. Når man snakker om menneskeverdet gjør man det enkelt.

Vi var en stor gjeng som møtte opp for å markere solidaritet med det palestinske folket denne varme mai dagen.

70 år etter at staten Israel ble opprettet på årsdagen for den palestinske fordrivingen fra landet, NAKBA, og dagen etter at USA velger å eskalere konflikten og flytte sin ambassade til Jerusalem, så samles man utenfor Kampen kirke med palestinske flagg med sorte sørgebånd på for å holde ett minutts stillhet og ha en markering i solidaritet med palestinerne og med palestinernes ikkevoldelige kamp mot blokkaden av Gaza og okkupasjonen av Palestina. 

«Vi samles til ett minutts stillhet med palestinske flagg med sørgebånd i våre hender i respektfull deltakelse med palestinske flyktningers lengsel etter å komme hjem, til sine hus, sine marker, sine røtter og tradisjoner. 750 000 ble fordrevet i 1948 og i dag er det omkring fem millioner palestinske flyktinger,» skriver de i event beskrivelsen på sin facebookside.

Vi er ikke antisemitter, sa de flere ganger og de hadde helt rett. Det er ikke antisemittisme å protestere mot de overgrepene som begås av nasjonalstaten Israel.  De begås mot mennesker. Mot våre medmennesker. Og det var ikke Hamas som i går drepte 55 mennesker. Det var det israelske soldater som gjorde. De drepte 55 mennesker og skada flere hundre. 6 av de drepte var under 18 år, en var 14, en annen var en mann i rullestol som ble avbildet mens han skøyt steiner med sprettert, ifølge VG. Man møter steinkasting med skarpe våpen som man fyrer av. Mot mennesker. Mot unger! Man skyter unger fordi de kaster steiner!!! Det er ikke en nasjonalstat verdig. Det er ikke selvforsvar. Det er maktovergrep. Det er drap. Og det er ikke antisemittisme å si det. Det er sannhet. Noen i staten Israel har mistet både sitt moralske kompass og menneskeligheten sin, og de har ikke mistet den fordi de er jøder. I jødedommen finnes det nemlig både moralske kompass og menneskelighet i overflod. Staten Israel har ikke mistet sitt menneskelige kompass fordi de er jøder. De har mistet det på tross av det! 

Flere brukte sin lunsjpause denne tirsdagen til å markere solidaritet.

Det blir holdt appeller utenfor Kampen kirke idag. Verdige appeller. Appeller som handler om mennesker og om verdighet, om menneskeverdet. Man snakker om mødrenes sorg, om antivold. Generalsekretær i mellomkirkelig råd: Berit Hagen Agøy forteller at hun nettopp nå kom tilbake fra Palestina og hun bruker 3 øyeblikksbilder for å fortelle om situasjonen slik hun har opplevd den.

Generalsekretær for mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy hadde nettopp kommet tilbake fra en reise i Palestina.

Det første bildet er på et checkpoint. 10 palestinere blir beordret ut av bussen og må vente utenfor mens man sjekker pass og papirer til de resterende passasjerene. Ting tar tid. Alle papirer må gjennomgås nøye. Deretter blir papirene til de som med maskingeværer rettet mot seg ble beordret ut av bussen også sjekket… og omsider får de også stige ombord igjen og bussen kan kjøre. Bilde 2 foregår også på et checkpoint. Det er mange av dem. Hverdagen til palestinerne består av timeslange ventetider på checkpoint… for å komme til og fra jobb. For alt de vil gjøre. Denne gangen står det en liten familie der. Mor, far og en datter på 7 år. Hun er livredd, jenta. Soldater med ladde maskingevær sikter på foreldrene hennes. Lenge. Mens den lille jenta skjelver av skrekk holder de ladde gevær mot hodene til hennes mamma og hennes pappa. Før de får lov til å gå videre. Som om ingenting har hendt. I bilde 3 er vi på et sykehus. Hos et lite barn som skal dø. Hun skal dø om en uke, maks 2. Hun har vært syk lenge. Men ved sengen hennes sitter det ingen mamma eller pappa og holder henne i hendene og tar farvel. Israelske myndigheter nektet dem utreisetillatelse. Hun må dø alene, lille jenta. Uten de som står henne aller nærmest ved sin side. Disse bildene viser at det ikke handler om sikkerhet, men om å ydmyke, sier hun. Det handler om å ydmyke et folk. Fordi de kan det. En sørgende mor ved sin datters dødsseng er ingen sikkerhetsrisiko. Det handler ikke om sikkerhet. Det er lenge siden dette handlet om sikkerhet.

Hun gir også et svar på hvorfor dette er en viktig kamp for henne og hvorfor hun mener dette også er kirkens kamp. «Her har man mistet gangsynet på andre menneskers verdi», sier hun. Og legger til at den kristne lære her blir brukt som forsvar for å ydmyke palestinerne.

Sogneprest i Asker, Tor Øistein Vaaland, holdt en appell.

Sogneprest i Asker, Tor Øistein Vaaland, snakker om menneskeverdet. Er palestinerne mindre verdt, spør han. Om vi skal snakke sannhet så må vi stå opp mot det som nå skjer. Også Sogneprest Marit Skjeggestad snakker om menneskeverdet. Vi må bry oss om den svake part, sier hun. Vi må ha omsorg for overgriperne. Vise dem den rette vei. Menneskeverdet seirer til slutt. Før hun minner om at det også er en markering utenfor Stortinget senere idag.

Sogneprest i Kampen menighet, Marit Skjeggestad, ønsket oss velkommen og minnet om den større markeringen foran Stortinget senere på dagen.

Og jeg? Jeg kjenner at dette gjør inntrykk. Jeg kjenner at ett minutts stillhet hvor man virkelig tar inn og kjenner på sorgen over at 55 av mine medmennesker helt meningsløst blir drept gjør inntrykk. At det kommer nærmere. Når man står slik rundt kirketrappa og kjenner på stillheten så vokser dette i meg. Det er ikke tall på nyhetene. Det er mennesker. Barn. Ungdommer. Som blir skutt og drept fordi de protesterer mot urett og kaster steiner.

Og jeg kjenner at jeg er mer forvirret enn noen gang over denne kirken vår. Var ikke de på Israels side i dette her da? Det var jeg egentlig nesten helt sikker på at de var. Bortsett fra på Kampen da og i Asker og i Mellomkirkelig råd. Der var de på menneskeverdets side. Også i dette.

Der vil jeg også stå, kjenner jeg. For palestinernes menneskeverd. For jødenes menneskeverd. Og for fred. Jeg vil stå for fred. Og jeg står gjerne sammen med kirken også her. Jeg er glad for at jeg kan stå sammen med kirken også her. Min drøm er å stå sammen både med kirken, med synagogen, med moskeen… også her. I kampen for menneskeverd for alle. Det er vår alles kamp. Det er noe vi har tilfelles.