Kampen kirke, miljømesse og oppsummering av kirkeprosjektet etter måned 1.

For å ta det siste først. Det begynner å utmerke seg noen foreløbige trender her.

1. Kvinnene har ikke bare inntatt kirken, de ser ut til å være i ferd med å overta den helt.

2. Der ideen om kirkekaffe er skummel og skremmende så er realiteten faktisk veldig hyggelig. 

3. Kirkebygg er vakre.

4. Jeg har en veldig uventet svakhet for trompeter. 

5. Det er flere enn jeg trodde langs kirkebenkene og de fleste er faktisk helt vanlige folk.

6. Jeg begynner å få dreisen på sitte / stå-leken.

7. Kirken har et spennende og variert program som flere av oss 3 758 070 nok ville ha satt pris på om de også plutselig bare begynte å møte opp.

8. Salmeboka er IKKE min venn

9. Man trenger ikke å stå opp tidlig hver søndag for å rekke ukens gudstjeneste. Kirken har et program også for morgentrette.

10. Kirkebenker er sjeldent ergonomisk korrekte. 

I Kampen kirke var det tilnærmet svenske tilstander.

Kampen kirke gav meg nesten svenske tilstander. Nedtonet, nydelig, levende musikk. Vakker diktopplesning. Bønn i stillhet og et øyeblikks omtanke for planeten vi bor på. For en god måte å avslutte helgen på. Jeg kjente på den samme gode stemningen jeg fikk en smak av i Margaretakyrkan da jeg søndag kveld besøkte Kampen Kirke og deltok på Miljømesse. 

Kampen kirke er tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan og ble innviet i 1882. Kirken har ikke kirkegård og ligger flott til på vakre Kampen midt i Oslo. 

Kampen Kirke har en vakker altertavle som forestiller kvinnene ved graven på påskemorgen. Tavlen er tegnet av Axel Ender.

Kirkens klima og miljøengasjement.

Visste du forresten at kirken har sine egne klimamål? Eller iallefall er klima noe som virkelig ser ut til å oppta dem. Når skjedde det? Når slutta kirken å snakke om udøpte unger og deres plass i helvete, slik jeg ble forsøkt lært da jeg var liten og begynte å si ting som dette her? Ting som betyr noe og som det er verdt å kjempe for? 

«Miljø, forbruk og rettferd» er blitt kodeordet for mye av arbeidet med miljø og solidaritet i Den norske kirke. Mye av vårt overforbruk i Norge belaster miljøet mer enn det kan tåle. Mange av de varene vi kjøper er produsert av arbeidere som ikke har akseptabel lønn eller verdige arbeidsforhold. Bevisste valg om vårt forbruk, kan bidra til mer rettferdighet i verden.» (sitat fra Kirkens klima og miljøengasjement. Kirken.no.) 

Når ble kirken og jeg enige om ting? Er det noe vi har vært lenge? Er kirken en alliert jeg kan stole på? En aktivist, sånn som meg?

I magasinet Klimarettferdighet- et magasin om tro, teologi og klima (2013), uttaler Paul Erik Wirgenes, leder for styringsgruppen til prosjektet Skaperverk og bærekraft: – For hver gang vi snakker om klimaendringen og skader på verdens miljø er situasjonen mer alvorlig enn sist vi snakket om det [?]Det er tid for mer enn å synge et Kyrie eleison og be et Fadervår. Det er tid for at Guds folk over hele jorden reiser seg og tar ansvar. (sitat fra Kirkens klima og miljøengasjement. Kirken.no.)

Betyr dette at jeg kan risikere å finne kirkefolket fastlenka i protest neste gang vår regjering bestemmer seg for å dumpe gruveavfall i en levende fjord eller oljefondet investerer i rørledninger som truer vannforsyninger rundt omkring i verden? Er kampen for planeten vår og for menneskene som bor på den også Kirkens kamp? Er vi like, kirken og meg? På ordentlig?

Forfatter Kristin Berget leste egne dikt i kirken denne søndagskvelden.

Det var såmannssøndag i kirken denne dagen og jeg hørte for andre gang på noen dager om kraften i sennepsfrøet. Dette minste av alle frø som ettersigende skal danne den største veksten. I krydderskapet mitt ligger det sennepsfrø. Jeg vurderer å plante ett, bare for å sjekke. 

Når aktivister protesterer bruker de ofte høye ord og store plakater. Kirkens uttrykk er mildt og vakkert. Rørende fiolinspill, klaver, diktopplesning og messingblåsere. En vakker preken, vakre toner og en bønn i stillhet. Er kirkens engasjement som sennepsfrøet? En enorm kraft gjemt i en lavmelt innpakning? 

Kan kraften i lavmelt, vakker fiolinmusikk være kraftigere enn all verdens høylytte protester?

Men så, akkurat når jeg ser skjønnheten, ser kraften, ser hvor like vi er. Jeg og kirken. Så kommer den igjen. Kjeksen, vinen og trosbekjennelsen. Alt det som skiller oss fra hverandre. Er det barrierer vi vil overvinne i løpet av dette året, eller sitter jeg i desember med akkurat de samme tankene? 

Etter en måned med kirkeprosjekt så er dette et prosjekt som er både lærerikt og givende. Jeg setter stor pris på å gå i kirken. Jeg tror dette er noe flere av oss 3 758 070 burde prøve ut. Det ser faktisk ut som om vi er velkomne.