Pie Jesu og 1900 papirbåter i Sagene kirke, Nordkantkatedralen.

Telefonen min masa standhaftig. Muhammed og whatsapp. Kirker tar faktisk veldig lang tid, og akkurat idag hadde han ikke tid. Var vi ikke snart ferdig? Og jeg visste at jeg måtte gå. Skyndte meg ut. Men egentlig så ville jeg bare sitte der. Hele resten av dagen ville jeg sitte der og kikke ned på 1900 papirbåter og lytte til pie jesu bli sunget rett inn i sjela. Berre sang. Berre til meg. Berre til sjela mi. 

Sagene kirke

Det er allehelgensdag i kirka denne uka. Det er alltid det den første helgen i november. Allehelgensdag er som navnet tilsier en minnedag for helgener. I vår kirke så feirer man kun 3 egne helgendager, Steffanius, St. Olav og Peter og Paulus som feires sammen. Allehelgensdag er en minnemarkering for alle de helgene som ikke har sin egen dag, men allehelgensdag har også en annen funksjon. En funksjon som kanskje ligger de fleste av oss nærmere. Vi statskirke- nordmenn har ofte ikke det store, nære forholdet til helgener, men alle mennesker har et forhold til døden. Og til savnet og sorgen den vekker i oss. Og først og fremst så er allehelgensdag i vår kirke en minnedag. En dag hvor man minnes de som har gått bort. Knut Rygh, sogneprest i Sagene og Iladalen menighet, sier at dette er en dag hvor vi vender blikket tilbake. En dag hvor vi tenner lys og minnes de som har gått bort. En dag hvor vi kjenner etter og går inn i sorgens kapell der hvor vi bærer med oss de vi har mista. Vi takker og tar opp det som er vanskelig. Det er en dag hvor de døde blir levende for oss igjen. En dag hvor vi kan gråte og kjenne på savn. Men det er også en dag for å vende blikket fremover. Man har sett livet gå bort og man undres, hvor gikk det? Hvor ble det av? 

Sogneprest Knut Rygh holdt preken stående mellom 1900 papirbåtkister. Rørende. 

Vi er i Gud, sier han så, sognepresten. Og så fortsetter han med ord jeg kan forstå meg på. Ord om ånd og pust som ble blåst inn i oss og gjorde oss levende. Gud er nær oss, fortsetter han, og vi er alltid i Guds hender. Vi lever i Gud og vi dør i Gud. Så forklarer han hvordan salt forhindrer kjøtt i å råte. «Vi er jordens salt» sier bibeltekstene og vi er jordens lys. Og han forklarer hvordan vi alltid er i Gud og alltid er kobla sammen i Gud. Alterringen er halv, sier han så og forklarer meg noe jeg ikke visste. Alterrringen er halv fordi den symboliserer hvordan vi er kobla sammen med de som har gått bort. Helgener og andre. De sitter der ved den andre halvdelen av alterringen og er sammen med oss. Koblet sammen med oss. 

Jessica Ullevålssæter forklarer bakgrunnen for kunstprosjektet sitt.

Og så glir prekenen hans over på temaet som lyser mot oss fra kirkens midtgang denne dagen. 1900 håndbretta papirbåter.  En for hvert av de menneskene som har druknet på flukt over middelhavet i år. Jessica Ullevålssæter har hatt med seg en kunstskole, elever fra Bjølsen skole og mennesker hun traff på Festival for alle på brettingen av papirbåter. Og de har ikke bare brettet dem. De har lært om migrasjon også. Snakket om det. Lært om gamle migrasjonsruter som viser at vi alle i bunn og grunn er et resultat av migrasjon. At migrasjon er naturlig. Mennesker har alltid vært på vandring. Alltid. De som drukner på flukt idag har ikke alle en grav, eller et navn. Men i denne kirken, i dette prosjektet som har navnet «hvem kan seile foruten vind», så skal de alle få et eget nummer. Et som bare er deres. Det skal være en minnestund i denne kirken når prosjektet avsluttes om 3 dager. Da skal hver båt og hvert menneskeliv som den representerer få et eget nummer som skal leses opp høyt i kirken, mens man tenner et lys for dem. En minnestund for alle 1900. Vakkert. Under lystenningen så tråkkes det i et ubemerksomt øyeblikk på en av båtene, i et annet øyeblikk sendes det barn over dem og voksne hopper over og jeg ser symbolikken i det. Det er akkurat sånn det er, tenker jeg for meg selv. Vi ser dem ikke. Vi bare fortsetter med våre egne gjøremål, uoppmerksomme og i vår egen virkelighet. En virkelighet som ikke har plass til dem. Vi ser dem ikke selv når vi tråkker på dem. Symbolsk. Og trist. Uendelig trist. De er våre medmennesker. 

Jeg bærer med meg så mange historier om de som har reist. Historier fortalt av reisende mennesker jeg har møtt, men også historier fortalt om de som ikke kom frem. De som forsvant der på veien. I ørkenen. På havet.  Navnene deres. Smilet deres. Historien deres. Historiene til de som ikke stoppet dem i å reise. De var mennesker. De flyktet i et forsøk på å finne en fremtid, men de hadde alle en fortid. De hadde mennesker som brydde seg om dem. De var viktige. En historie har brent seg fast i meg. Fortellingen fra en liten landsby i Gambia som for noen år siden mistet så veldig mange og fortellingen om en bestemor som hadde gitt dem alt hun hadde, en ung mann og hans søster, hennes kjæreste øyenstener, ikke fordi hun ville ha noe tilbake. Hun håpte kun å kunne gi dem en fremtid. Håp. Jeg bærer henne med meg, denne bestemoren. Sorgen hennes. Angeren hennes. Bildene av de to, liggende side ved side. Druknet, ved Libyas strender og sorgen til hun som muliggjorde reisen. 

Migrasjon er naturlig for mennesker, sier Knut Rygh. Det er så vanskelig å forstå privilegie i verden. Hvorfor er det så stor ubalanse? Vi er ett økosystem, verdens enhet, på ekte. Flyktninger er ikke et problem. De er mennesker. En del av oss. Vi vil hedre deres liv som mennesker. Det er ikke greit at de drukner. Og de står her fordi vi skal huske dem, minnes dem. Gi dem et nummer fordi vi mangler deres navn. Jessica hjelper oss med å se, avslutter han med. Og jeg er enig. Jessica Ullevålssæter hjelper oss med å se. I denne kirken idag kan man ikke unngå å se. 1900 små kister, noen voksne, noen barn alle formet som store og små papirbåter. Det er et sterkt virkemiddel. Sterkt, vondt og godt på samme tid. Vondt å vite at dette er virkeligheten, sterkt å se det visualisert og godt å vite at de blir hedret og vi minnes dem. Menneskeliggjør dem, selv om det kun er med nummer, ikke med navn. Fredrik Hassmans dikt Halvt mann, halvt bølge som han leser etter at Jessica Ullevålsæter har fortalt oss om sine tanker med prosjektet «hvem kan selga forutan vind» bidrar også til å skape en nærmest magisk stemning der inne i kirken. 
 

Fredrik Hassmann las sitt eget dikt «halvt mann, halvt bølge»

De sider at de er et hverdagskor, Sagenekoret. Men jeg vet ikke om jeg skal tro på dem der de samme med solistene Karine Grønli Kvalvaag og Heidi Haugstad samt dirigent for Berre Sang, Åslaug Berre synger til oss fra der oppe i oven, eller altså fra galeriet, som det heter seg i kirken. Det er så vakkert. Det er høytid når de synger. Ikke hverdag. Og hva passer vel bedre i en katedral enn litt høytid? For Sagene kirke er en katedral. En stor og stolt katedral som kan ta pusten fra deg. Den er bygget i 1891 i den da yrende arbeiderbydelen som fantes her og er tegnet av arkitekt Christian Fürst i nygotisk stil. Og arkitektonisk så må den da være en av våre mest spennende kirker. Den har mange flotte glassmalerier og altertavlen er en kopi av altertavlen i katedralen i Antverpen: Nedtagelsen av korset av Rubens. 

Det låt så inderlig vakkert fra galleriet denne søndagen. Jeg kosa meg med å lytte til sangen.

Men i tillegg til å være slående i kraft av sin arkitektur, så er det mye annet ved denne kirken og denne menigheten som imponerer meg. Når jeg leser programmet deres så er det som å lese en sånn liten delikatesse meny. Hvor man kan velge mellom alt fra regelmessige orgelkonserter på Hollenbach orgelet som tydelig er deres stolthet, til fristende meditasjonskvelder og spennende diskusjonstemaer på deres samtalekvelder. Sagene kirke er en kirke jeg vil tilbake til.