Bibellesning og julesang.

Besøk 52. Jeg er tilbake i Grønland kirke som i 2019 fyller 150 år. Jeg ønsker å avslutte dette prosjektet mitt med et besøk inn i en tradisjon som ble innstiftet i England, av erkebiskopen i Canterbury, i 1880. 11 år etter Grønland kirke stod ferdig. Ni lesninger fra bibelens ulike fortellinger og julesanger, mange julesanger. Egentlig sies det hele å ha begynt 2 år før. i Turo kirken i Cornval distriktet. Sognebarna ønsket å synge julesanger og i den lokale avisen kan du lese om at katedralkoret inviterte til synging av julesanger klokka 10 på kvelden julaften. Og to år senere kom altså erkebiskopen inn og formaliserte denne måten å feire jul i kirken på.  «Nine lessons and carols», er navnet som også blir brukt på dette her i Norge. Jeg har sett «Nine lessons and carols» bli annonsert i flere kirker, men om jeg skulle rekke å få oppleve denne tradisjonen, så måtte det bli denne søndagen her, i Grønland kirke. En kirke jeg har besøkt flere ganger og kjenner meg hjemme i.

Litt for hjemme skal det vise seg. Min venninne som under pinsefestivalen kom på at hun var lesbisk og flyktet fra en forsamling hun følte stod klare til å fordømme henne, er tilbake i kirken sammen med meg og denne gangen blir hun sittende, selv om det skal vise seg at kirkefolket denne dagen har rett i å rette sine moralske pekefingre mot oss. På forespørsel fra meg reiser hun seg opp og tar et bilde av meg sittende pent og pyntelig på kirkebenken og mens hun står der begynner sogneprest Lars Martin Dahl å komme med kunngjøringer oppe fra talerstolen. Min venninne viser meg ivrig bildet. Det er en unison enighet mellom oss om at jeg er universets minst fotogene menneske, men dette bildet greier likevel å overdrive denne ufotogenaktigheten jeg besitter. Bildet er forferdelig. Jeg ser ut som en diger orange sakkosekk, liggende henslengt på kirkebenken. Dette bildet kan ikke i avisa, sier jeg litt for høyt og ber henne ta et nytt. Ivrig legger vi ikke merke til at vi begår kirkens aller største no-no. Vi forstyrrer presten med snakkinga vår. En arm tar meg på skulderen fra benken bak og minner meg på det. Flaue faller vi tilbake på kirkebenken. Musestille. Og rødmende. Resten av gudstjenesten oppfører vi oss fint og når vi går ut etter messen så tar sognepresten oss begge i hendene og ønsker oss en god søndag, som om ingen forstyrrelse har skjedd. Vi tror vi er tilgitte. Det er stort rom for å gjøre feil i kirken.

Verdens minst flatterende bilde fikk meg til å begå kirkens aller største no-no. 

St. Hallvard-guttene fyller rommet foran alteret idag. De skal synge julesanger for oss og sammen med oss. St.Halvardsguttene er et tradisjonsrikt kor som er tilknyttet nettopp Grønland kirke. De er lette å kjenne igjen i sine burgunderrøde kapper med tau rundt livet. Kappene er inspirert av fransiskaner-munker. De sier  selv at kappene symboliserer samhold, veldedighet og solidaritet, ikke ulikt verdiene fransiskaner ordenen stod for. En munkeorden som i 1209 ble grunnlagt av Frans av Assi. Rikmannssønnen som valgte å gi avkall på rikdommen sin og som brukte livet sitt på å hjelpe de fattige. 

St. Hallvards guttene.

I 2012, over 800 år etter fransiskianerordenen så dagens lys, feiret St. Hallvards guttene 50 års jubileum. Det feiret de ved å, i sine fransiskianerkapper  dra til Roma og synge i St. Peterskirken og på Petersplassen med pave Benedikt XVI og tusenvis av andre som tilhørere. Og i sin over 50 årige eksistens så har de rukket mye, St. Hallvarsguttene. De har gitt ut flere CD’er, sunget i Den Norske opera, på Det Norske Slott og under åpningsseremonien under OL på Lillehammer. Koret drar på mange reiser og hver år besøker de Roma og Vatikanet. I 2018 var de der en uke i februar og på sine hjemmesider forteller de stolt om hvor godt de ble mottatt på årets reise. «Koret ble møtt med spontan applaus under messen i den konservative kirken Sankt Antonio av Padova i Via Merulana, skriver de, før de forklarer at applaus i en katolsk konservativ kirke er svært skjer svært sjeldent og er tilnærmet uhørt. De er flinke, disse guttene i de enkle og symbolske, burgunderrøde kappene. Det trenger jeg ikke å gjøre mye research for å finne ut. I det de stemmer i med tonene til «Å kom, å kom, Immanuel», en sang jeg har hørt flere ganger på denne min kirkereise er jeg allerede solgt. De synger fortryllende disse guttene til Sankt Hallvard.

Dirigent og kunstnerisk leder for koret, kirkemusiker Hans Martin Moldvik, har forresten med seg gutter i alle aldersklasser. Og jeg undres på om ikke også et medlem som faktisk har vært med nesten siden begynnelsen er å finne i rekkene. Korets yngste medlemmer derimot er nok nærmere 6 enn 60. Hver mandag er det opptaksprøver i koret. Da kan sangglade gutter i alderen 6 – 12 år få prøve seg og se om de har en stemme som kan passe inn i dette helt spesielle koret og få ta del i deres opplevelser og samhold. For disse verdensvante guttene er det nok ikke årets største høydepunkt å synge julen inn i sin hjemkirke her på Grønland, men for oss som fyller kirkebenkene er dette utvilsomt en flott opplevelse.  

Krybben er tom.

Før første lesning tenner vi adventslys og synger. 3 lys skal tennes denne søndagen og ved siden av adventsstakene er to ferdigpyntede juletre og en julekrybbe satt frem i kirken. Kun Jesusbarnet i krybben mangler. Han vil de ikke hente frem før julen er her. Vi lytter mens det leses fra første mosebok 3, 8- 19. Fortellingen om da Gud oppdaget at menneskene hadde spist fra kunnskapens tre og ble forvist fra Edens hage. Og så, synger vi den igjen. Den ene salmen jeg faktisk kan. Den vi har sunget hver uke i hele desember. Gjør døren høy, gjør porten vid. Se ærens konge kommer hit. Jeg har lært det nå. Det er ikke en salme om dårlig tid, men om frelse. Et ord jeg fremdeles, selv etter 52 besøk i kirka i år, ikke helt greier å få tak i. Kan en gud virkelig både være nådig og ikke ha rom for oss alle samtidig? 

Første Mosebok 22, 15 – 18. Abraham får ros av Herren fordi han ikke sparte sin eneste sønn og vi synger om Krist som er fødd i Davids by. Fødd ved anden, av ei møy, fødd så ikkje vi skal døy. På tidligere sanger denne dagen har vi vekslet på å synge koret og oss, men på denne salmen synger vi alle og jeg greier ikke å legge fra meg fasinasjonen jeg kjenner ved at det ett eller annet sted bak meg sitter en dame som synger lyrisk alt akkurat slik min ungdoms heltinne Olga Marie Mikalsen gjorde det. Det skjærer gjennom marg og bein og jeg kan ikke annet enn å elske det. For en innsats. For en sjel. For en kontrast til den klokkeklare og vakre sangen som kommer der oppe fra. 

Vi trasker videre. Jesaja 9, 2 og 6-7- Lyset skinner inn over oss. «Et barn er født i Betlehem. I Betlehem. Nå gleder seg Jerusalem.» Akkurat slik julesanger skal synges. I gamledager. På forsamlingshuset i bygda jeg vokste opp. Jeg smiler. Det er gøy med sanger jeg kan. Selv om jeg må innrømme at jeg ikke kan synge dem slik St. Hallvard guttene kan det. De synger så rørende vakkert, tøft og skjørt. Og jeg og min egen Olga Marie Mikalsen er med der teksten er rød og merka for allsang. Haleluja, haleluja.

Flinke solister.

Jesaja 11. 1-3a, 4a: 6-10. Kvister skyter ut av Isais tørre stubbe og løven og lammet er venner igjen og vi synger om en rose som har sprunget, ut av ei rot så grann. Før vi raskt vandrer videre til Lukas 1, 26-35; 38. Engelen Gabriel forteller Maria at hun skal føde et barn og gi ham navnet Jesus. Og jeg og Olga Mari synger «Kyrie Eleison» og det vidunderlige koret synger om Maria som gikk i Torneskar, i torneskar. Og så får jeg igjen bekreftet at jeg liker bibellesninger best på språk jeg ikke forstår. 6. lesning foregår på sorani. Et av de kurdiske språkene. Lukas 2, 1-7. Keiser Agustus beorderer manntall og sender Maria og Josef til Betlehem. «Mitt hjerte alltid vanker i Jusu føderum, der samles mine tanker Som i sin hovedsum. Der er min lengsel hjemme. Der er min tro sin skatt. Jeg kan dig aldri glemme, velsignet Julenatt.» Olga Maria kan melodien. Jeg har falt av. Mot slutten av sangen overtar koret alene og vi blir sittende og lytte i stillhet, både Olga Marie og meg. Lukas 2, 8-16. Gjeterne er på marken og møter herrens engel som forteller dem at Jesus er født og gir dem en evig plassering i all verdens julekrybber. Og koret synger så nydelig til oss om «the bleak midwinter» og hva en fattiggutt kan ha å tilby en konge som er så stor. Matteus 2, 1-12 tar oss videre. Kong Herodes og 3 vise menn som både var vise nok til å finne denne himmekongen under stjerna og til å ta en annen vei hjem slik at Herodes ikke fikk fatt i ham. «En krybbe var vuggen som ventet ham her. Det lille barn Jesus, vår Frelser, så kjær.» Å, det koret. Det koret. Jeg kjenner julestemningen bre seg som en dyne over meg. Det koret. Det koret. Siste lesning. Johannes 1, 1- 14 I begynnelsen var ordet, og ordet var Gud. Lesningen er over og bare julesangene og fadervår står igjen. Og etter å ha sunget Deilig er jorden samen med et fantastisk dyktig kor… og en like fantastisk stemmeprakt fra andre enden av stemmeskalaen er mine 52 kirkebesøk dette året unnagjort. Det har vært en fantastisk reise.

Takk for at dere tok meg så godt imot dette året og God Jul. 

Østkantkatedralen.