Det er skremmende å vite at noen vil drepe deg. Bare fordi du er

Såret er den sprekken der lyset slipper inn, skriver Rumi i et av sine dikt. I Al-Noor moskeen i Bærum får jeg oppleve det i praksis.

Når jeg kommer til Al Noor-moskeen denne fredagen, så er det ikke mitt første besøk der. Jeg har vært der noen dager i forveien. Heldigvis. Heldigvis har jeg allerede fått høre den brutale historien slik de opplevde den. Sett kulehullene som fremdeles står som åpne sår i veggen, sett skårene i glassdøren som står og viser hvordan han brøt seg inn. Terroristen.

Han kom inn gjennom nødutgangen. Med dødelig kraft kom han inn gjennom den utgangen som er merket opp for å lede de som er der inne ut og vekk fra fare. Jeg vet ikke om han valgte den inngangen bevisst eller om det bare var den som var nærmest.

Men han forsøkte aldri å gå inn hovedinngangen. Han gikk rett til nødutgangen. Den som skulle sørge for at alle ville være trygge om en fare skulle oppstå.

Det finnes et hat

Heldigvis hadde jeg vært der tidligere. Heldigvis hadde jeg allerede kjent på smerten, på frykten i noen dager. Kulehull er så mye kraftigere enn man tror. De går brutalt inn gjennom vegger, etterlater seg store hull tvers igjennom, før de fortsetter.

Jeg har alltid tenkt at man kunne dukke ned bak vegger og være trygg inntil man fant en nødutgang som ledet til frihet om høyreekstreme skulle angripe meg. Jeg har tatt feil.

Jeg har hatt strategier. Jeg har strategier. Når man tar til orde mot muslimhat og rasisme, så må man ha strategier. Det finnes et hat der ute. Et dødelig hat. Et hat som har drept mange.

Det er skremmende å vite at noen vil drepe deg. Bare fordi du er. Bare fordi du ikke tror på deres teorier om muslimer, jøder og om rase. Bare fordi du er uenig med dem, våger å motsi dem, eller fordi du er en av dem de ikke liker, en med en annen religion eller hudfarge enn de vil at du skal ha.

Hjerteskjærende å tenke på

Bare derfor kan de plutselig dukke opp der du er og forsøke å drepe deg. Det har allerede skjedd alt for mange ganger her i landet. Og det er først når jeg står der inne i moskeen og ser kraften som er i en geværkule og forstår at nødutgangen ikke var trygg likevel, at jeg forstår at mine strategier ikke er noe verdt.

Jeg vet også at dersom det ikke var for at de fantes. De høyreekstreme. Muslimhaterne. Så hadde jeg gjort dette prosjektet her for et år siden. Unngått hele koronaen. Men jeg måtte ta noen ekstra runder med meg selv på om jeg virkelig orket dette her.

Den største forskjellen på å gå i kirka og på å gå i moskeen ligger ikke i teologien eller i kultur. På juletrefest så lurker ikke politiet i bakgrunnen for å hindre terrorangrep. Det gjør de på id fest. De må det. Det er hjerteskjærende å tenke på, men i våre dager, i vår tid, i vårt land, så må de det.

En vilje til å drepe

Jeg skrev 52 stykker om å gå i kirka uten å motta noe hets eller hat. Da jeg ville skrive om å gå i moskeen begynte hatet på dag 1. Undersøkelser viser at en av tre nordmenn er skeptiske til muslimer.

For noen stikker skepsisen dypere. Noen sprer hat og for noen ytterst få så kan hatet utvikle seg til et ønske, en vilje til å drepe. Deri ligger den store forskjellen. Behovet for sikkerhet fordi noen kan ha et ønske om og en vilje til å drepe.

10. august i fjor kom dette hatet til denne fredelige moskeen i Ringeriksveien i Bærum. Brutalt skjøt hatet seg inn gjennom nødutgangen og forsøkte å drepe de tre mennene som var igjen der inne etter bønnen.

Brutalt. For det er ingenting som er mer brutalt enn å skyte seg inn i den freden som er tilbake i et rom etter at fellesbønnen er over og kun noen få etternølere sitter på det myke teppegulvet og fortsetter sin egen bønn. Stille, kun i selskap med Gud og sine egne hjerter. Resten er historie.

Fikk lovens strengeste straff

Resten er en historie om en heltedåd helt utenom det vanlige. En ekte helt som det burde skrives helteviser om. Resten er en historie om ubevæpnede menn som stoppet en bevæpnet drapsmann og terrorist og som etter et brutalt og langvarig basketak fikk kontroll på ham og fikk lagt ham i bakken og holdt ham fast.

Da hjelpen kom, etter mange lange minutter, så fant de dem slik. En eldre mann som tviholdt terroristen i bakken. Rett foran alteret (mihraben). Akkurat der imamen sitter under dagens fredagsbønn. En heltegjerning. En livbergende, mirakuløs heltegjerning.

Dommen falt nylig. Det ble som det måtte bli. 21 års fengsel og forvaring. Tilregnelig. Lovens strengeste straff. Det er over. Terroristen er ikke lenger farlig. Ikke for noen.

Jeg ser roen og skjønnheten

Det er over. Det er virkelig over. Og når jeg kommer tilbake til denne moskeen denne fredagen så ser jeg ikke lenger kulehullene. Jeg ser menneskene. Fellesskapet. Smilene. Jeg hører imamens vakre stemme når han bedriver koransangen som ikke er sang.

Jeg ser til og med roen. Skjønnheten i bønnen og jeg ser den i akkurat dette samme rommet hvor alt det brutale skjedde. Det er en hjertevarme her i dette fellesskapet. Det er noe godt her som ønsker meg velkommen.

På tross av denne brutale historien så er denne moskeen et sted det er godt å være. Et sted hvor det er godt å be og å møtes.

De har planer for hvordan de skal ta med seg denne brutale historien inn i fremtiden. Hvordan de kan bruke den til å skape noe godt. Ta dette forferdelige og skape noe som vil komme hele samfunnet til gode. En utstilling. Et lærested. Et møtested. Et forsoningssted.

Uansett hvem jeg snakker med der inne så er dette de snakker om. Om tilgivelse. Forståelse. Forsoning. Om samhold mellom folk og religioner.

Jeg tror bønnen er sunn

De har et budskap. Noe de vil lære oss. Du vet, sier imamen da jeg får snakke med ham etter at fredagsbønnen er over. Du vet at i alle religioner. I kristendommen. I jødedommen. I islam, så er det toleranse, tilgivelse og jakten på den indre freden som er det viktigste. Hjertet vårt.

Han går lenger også. Snakker om den muslimske bønnen som en form for yoga og meditasjon, akkurat slik jeg forundret har observert den opp igjennom årene. Muslimsk bønn er en form for meditasjon og yoga. Det er akkurat det den er. Indre ro skapt av rolige bevegelser og kjente ord som blir gjentatt.

Jeg er litt redd for å si det høyt i et sekulært samfunn som vårt eget, men jeg tror denne bønnen som blir gjentatt på ulike tider utover dagen og som gir kropp og hode en pause fra alle daglige aktiviteter er skikkelig sunt.

Jeg tror det er det sunneste vi kan gjøre for våre slitne hoder. Jeg tror vi trenger slike pustepauser hvor kropp og hode får en pause fra livets strev. Jeg tror slike strukturerte bønnepauser gjør oss godt. I en alt for kaotisk verden.

Fremdeles vondt

Men før alt dette. Før jeg sitter der i det lille pauserommet og snakker med imamen så er det hatter som fanger min oppmerksomhet. Vakre hatter i ulike farger. Hvite hatter med bling i.

Jeg sitter ute og er velkomstkomite sammen med styreleder som har fått oppgaven med å smittevernregistrere alle som kommer. Navn og alder noteres sirlig ned før han dirigerer de ankomne inn i ulike rom.

50 i hovedsalen, 50 i det like store rommet ved siden av. Før alt skjedde, før terror og korona, så kunne de være 300 stykker her under fredagsbønnen. 100 kvinner og enda flere menn. Før koronaen var de kanskje 100. Kanskje 70.

Det er vanskelig dette med å finne tilbake til hverdagen. Til tryggheten etter et slikt stort og vondt traume. Selv om heltedåden denne gangen forhindret en større tragedie enn det rasistiske drapet han allerede hadde utført på sin søster, så gjør dette angrepet vondt. Det gjør fremdeles vondt.

Kan ikke la frykten vinne

Det hender at jeg kjenner på frykten selv når noen hjemme her går i moskeen. Er det trygt? Er det virkelig trygt å sende de man er aller mest glad i til et hus, et rom som er truet av terror og hat? Er det ikke tryggere om man ber hjemme hos seg selv. Dit terroren ikke vil komme?

Hjemme får jeg lite gehør for disse tankene. Vi er afrikanere, sier de der. Vi dør hele tiden uansett, og om det er din tid, så kan du ikke unnslippe. Gud bestemmer, sier de, trekker på skuldrene og så tramper de av gårde til moskeen.

Og selv om jeg ikke deler deres skjebnetro, så vet jeg at de har rett. Vi kan ikke la frykten for terror hindre oss i å leve livene våre slik vi ønsker å leve dem. Om vi gjør det, da har terroren vunnet. Frykten terroren skaper i oss alle, ved å true med å tilfeldig dukke opp i våre liv, er et mye kraftigere våpen enn de fysiske våpnene en terrorist greier å bære med seg, og den gjør mye større skade på oss og på våre liv.

Vi kan ikke kontrollere alt. Vi er aldri helt trygge. Ikke for terror, ikke for korona, ikke for noe. Men vi kan ikke la denne lille uvissheten, frykten, styre våre liv. Så mye makt fortjener ingen terrorist å få.

Og der vi sitter utenfor moskeen, er det ingen frykt. Det er sommer, smil, latter og en smilestreng styreleder som sørger for at ingen glemmer at her er det ingen håndhilsing, og alle må holde minst en meter avstand. Uansett hvem du er.

Hva er de hattene?

Og så er det altså hatter. Hvitehatter med bling i, lange grønne turbaner. Og plutselig så synes hatter mer viktig enn spennende enn hat og terror. Som muslimer er vårt ønske og mål å tilgi har de uansett fortalt meg. En etter en. Og jeg tror dem.

De ønsker ikke å glemme historien. Tvert imot. De vil bevare den. Bruke den. Men de vil ikke la den definere hvem de er. Hva de er. Steg for steg bygger de veien som skal ta dem videre. En vei som de håper kan forene freden i bønnen, latteren og gleden i fellesskapet og som samtidig bærer med seg dette forferdelige. Slik at vi alle kan lære av det.

Men hatter. En etter en har de gått inn forbi meg disse mennene med de vakre hattene. De har smilt, sagt hei og jeg har smilt og hilst tilbake. Dette året har de blitt vant til besøkende og journalister.

Jeg tar mot til meg og spør. Hva er de hattene? Egentlig? Hvorfor er de sånn? De er vakre, virkelig vakre, sier jeg. Som kom for å skrive om terror og livet etterpå. Ikke om hatter. Jeg er lett å distrahere. Jeg er alt for lett å distrahere.

Hodeplaggene er viktige

Forklaringen jeg får er forskjellen på å gi en gjest et glass vann fra et skittent glass fra benken eller fra et vakkert dekorert rent glass. Man tar på seg det vakreste man har for Allah, sier de. For å gjøre ære på ham. Jeg nikker. Og så har de litt ulike former og farger etter hvilken læremester man har, sier de litt stillere.

Informasjonsansvarlig blar fort på mobilen og viser frem en lue, et relikvium. Profeten Muhammed bar alltid hodeplagg forklarer han. Denne er bevart. Og det er akkurat her historien blir komplisert. For det med hodeplagg for menn både er og er ikke viktig.

Det er en bekreftet tradisjon og ergo noe mange velger å gjøre under de fem daglige bønnene, men det er ikke obligatorisk. Det finnes mange ulike hodeplagg, litt avhengig av hvem du er og hvor du kommer fra. Noen bruker en liten rund cap, mens andre ikler seg en turban bestående av mange kilo med tøy.

Hodeplagget ditt kan fortelle at du er en av etterkommerne av Muhammed, eller de kan fortelle hvilken status du har i et samfunn eller om for eksempel om du tilhører en sufi orden.

Mange sufier bruker for eksempel en grønn turban. De vakre hvite luene med bling i som du liker så godt, er forresten båret av medlemmer av saifi ordenen her i dag, sier de og smiler lurt.

En hymne til profeten

Mens vi sitter der og nyter sola, vinden og de grønne trærne som omgir moskeen på alle kanter så blir styreleder rastløs. Han skulle for lengst ha vært inne i bønnesalen. Jeg også forresten.

Min fascinasjon og distraksjon om hatter har gjort at vi har gått glippet av imamens tale. Den jeg kom for å lytte til. Vi kommer inn i moskeen akkurat idet imamen går over til den arabiske delen av tekstlesningen. Før dette har han snakket på urdu.

Al Noor Islamic Centre her i Bærum har ca 900 medlemmer. Hovedvekten av medlemmene har pakistanske aner, men moskeen besøkes og brukes også av muslimer med andre etniske bakgrunner.

Trossamfunnet ble grunnlagt allerede tilbake i 1983, og frem til 2005 var de en søsterorganisasjon av Central Jamaat-e-Ahle-Sunnat moskeen, som tidligere i år tok så fint imot meg og lærte meg om salaam.

Moskeen har på folkemunne alltid vært kjent som Bærums-moskeen. Og til min store glede så finner jeg også her igjen salaam-sangen. Denne sanghilsenen til ære for profeten Muhammed som jeg synes er så vakker. Salaam er en form for na’at får jeg lære her. En hymne til profeten. Og det er en sterk sufitilknytning også i denne moskeen.

Der lyset slipper inn

Den er en barélví moske, hviskes det i øret mitt et sted ifra. Imamen i denne moskeen må være en kompetent og utdannet imam innen barélvítradisjonen.

Barélví er en tradisjon som oppstod i India i siste halvdel av 1800-tallet. Det er den folkelige, kulturelle og populære retning av sunni-islam. Barélví har sine røtter i sufisme og kombinerer koranens lære med sharia og sufismens helgendyrkelse.

Og så har de imamer som snakker om fred og forsoning og som jobber med å få det til også i praksis, tenker jeg for meg selv idet det er på tide å dra hjem. De har imamer som forstår seg på hjerter som er stille i bønn og på mitt syn på bønneritualet som en form for yoga og meditasjon, noe jeg trodde jeg var alene i verden om å tenke.

Såret er det sprekken der lyset slipper inn, sa sufipoeten Rumi i et av sine dikt. Og visst har Al Noor moskeen (lysets moske) i Bærum blitt påført sår. Og jeg ser dem der de er i full gang med å transformere disse sårene til noe som vil gjøre menneskeheten godt og bringe oss alle nærmere sammen.

Al Noor-moskeen er en moske jeg får lyst til å komme tilbake til og lære mer av. Den rommer så utrolig mye mer enn bare sårene fra et terrorangrep.