– Det er viktig at muslimer tar tak i antisemittisme og at jøder tar tak i muslimhat

Islamofobi, polarisering og antisemittisme. Det er det som lokker meg til Det islamske forbundet – Rabita denne kvelden. Kan jøder og muslimer sitte sammen og snakke om disse temaene? I moskeen?

Det er torsdag. Det er oktober. Oslo har våknet etter pandemitåka og ALT skjer, og det skjer samtidig. Vi drukner i tilbud der ute. Og ingenting er lenger på zoom. Eller altså, det siste der, det er ikke sant. Sannheten er at pandemien har endret oss og at enn så lenge så er det meste OGSÅ på zoom.

For å gi oss en myk overgang inn i den verdenen som finnes utenfor stua vår, så gir verden oss valget. Du kan velge å delta fra tryggheten i din egen sofa eller du kan gå ut i den verdenen hvor menneskene faktisk er og se om du husker hvordan det var å treffe ekte mennesker. Utenfor skjermen. Denne ettermiddagen velger jeg det siste.

Jeg drar til Det islamske forbundet – Rabita på dialogseminar om antisemittisme og islamofobi. Seminaret er inndelt i tre paneler, og i pausene er det lagt opp til middag, kaker og tid til bønn for de som ønsker det.

Når er neste bønnetid?

I islam så er man, som du kanskje vet, pålagt å be fem bønner hver eneste dag. I sunni-tradisjonen så bes disse på fem ulike tidspunkter, mens i shia-tradisjonen så kan noen bønner slås sammen og bes samtidig, slik at du da kun trenger å be tre ganger.

Disse bønnene skal bes på ulike tidspunkter gjennom dagen, men du har en viss tid på deg mellom første tillatte tidspunkt å be på og når du er for sent ute. Forvirret? Det er det ingen grunn til å være. Skulle du være i tvil så finnes det opptil flere apper og tidstabeller som kan passe på at du alltid får med deg at nå, nå er det bønnetid.

Vil du derimot gjøre det på gammelmåten så er reglene som følger:

– Morgenbønnen (fajr) kan du be fra ca 1,5 timer før soloppgang og nesten helt frem mot selve soloppgangen.

– Middagsbønnen (duhr) begynner rett etter at solen begynner å snu seg mot vest og slutter når neste bønn begynner.

– Ettermiddagsbønn (´asr) begynner når ting kaster en skygge på bakken som er dobbelt så lang som tingen selv og varer til like før solnedgang.

– Solnedgangsbønn (Magrib) begynner ved solnedgang og varer i ca 1,5 timer.

– Kveldsbønn (´isha) kan gjøres fra ca 1,5 timer etter solnedgang og frem til 1,5 timer før soloppgang.

Og derfor er det altså at man på arrangementer i moskeen ofte legger inn en bønnepause eller to. Man må det, om man på de tidene av året da bønnetidene kommer tett, skal rekke å få utført alle sammen.

Før man ber, så må man forresten utføre en vannrenselse, og så finnes det mange regler for hva man kan og ikke kan gjøre her. Men nå tilbake til Rabita-moskeen, en torsdag i oktober.

Den urettferdige pandemien

Og der satt de oppe på scenen, en prest, en rabbiner og en dialogprosjektleder ved navn Imen. Dagens første panel. De skulle snakke om hvordan pandemien hadde rammet dem som trossamfunn. Hva gjør det med kirken, moskeen og synagogen når de må stenge ned og ikke får samlet sine medlemmer?

Det Sunniva Gylver (prest), Joav Melchior (rabbiner) og Imen Hasnaoui (styremedlem og dialogprosjektleder) alle kan fortelle er at de ved å bli tvunget over på digitale kanaler har fått kontakt med medlemmer de vanligvis ikke ser. Det er årsaken til at alle tenker at de vil beholde en del av de digitale kontaktflatene også etter pandemien.

Rabbiner Melchior påpeker at det har blitt mye enklere å rekruttere folk til ulike komiteer når noe av møtevirksomheten kan være digital, mens Hasnaoui påpeker at moskeen nå får med småbarnsmødrene på digital fredagsbønn og undervisning.

Gylver er mest opptatt av å få frem hvor urettferdig pandemien har rammet. For dem som i utgangspunktet har det godt, så har pandemien til og med kunnet være en fin tid, mens for de som sliter og er alene, så har dette vært særdeles tungt.

Vi har ikke alle vært i samme båt, sier hun, kanskje heller ikke på samme hav.

Møbelsalg i moskeen

De stiller også alle spørsmål om regjeringens prioriteringer når de i så stor grad har stengt alle trossamfunn ned. Hvordan kan det kalles smittevernhensyn når det kan være 400 i køen på IKEA og kun 10 i Nidarosdomen, spør Gylver?

Kanskje vi i moskeen bør begynne å selge møbler, får vi holde åpent da? legger Zeinab til. Hun er en av de muslimske kvinnene fra Rabitas veivisere som sammen med kollega Yasmin leder debatten. Mer er det ikke tid til, før det er middagsservering og bønnetid.

Vi måtte be i gangen

Etter maten har vi fått et nytt panel. Vi får bli kjent med Jonas Selhi fra Rabita, Olga Stokke som er journalist i Aftenposten og Michael Griztman, leder for de jødiske veiviserne. De skal snakke om hvordan det er å være troende i vårt sekulære samfunn. Har religionen plass nok?

Selhi forteller om opplevelser fra skoledagene hvor han ble nektet et rom å be i på skolen. Om de ikke ville at folk skulle be på skolen, så var det taktisk uklokt av rektor å ikke tilby oss et eget bønnerom.

Vi ble henvist til å be i gangen, og det førte til at vi ble en mye større gjeng som ba. Når andre muslimer så hva vi gjorde, så kom de og ba sammen med oss. Skoleledelsens frykt for religiøse handlinger gjorde at flere ble aktive utøvere av religionen på skolen sin.

Det er en manglende forståelse for religionens plass i våre liv, sier Griztman og viser til at det er vanskelig å få fri fra skolen for å feire jødiske helligdager. Han peker også på det svært problematiske rundt forslaget om omskjæringsforbud. Et forbud som også ble innført i 1929 som et resultat av ren antisemittisme, sier han.

Fredens ring rundt synagogen

Vi er like, sier den jødiske veiviseren i moskeen. Og vi forstår hverandre på mye. Derfor må moskeen og synagogen samarbeide. Og så trekker han frem de muslimske ungdommene som dannet en fredens ring som en symbolsk beskyttelse av synagogen for noen år tilbake.

Det er ikke første gang jeg hører dette bli trukket frem fra jøder. Jeg forstår at det må ha betydd svært mye. Ungdommene viser vei, legger han til og ber hans egne jødiske veivisere som er med til moskeen denne kvelden om å reise seg opp og si noen ord.

En samtale om hat

Islamofobi, polarisering og antisemittisme. Det er det som har lokka meg til moskeen denne kvelden. Kan jøder og muslimer sitte sammen og snakke om disse temaene? I moskeen? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt fortalt at det er muslimer som er antisemitter her i landet, og alle vet jo at jøder ikke liker muslimer… se bare på…

Og her er vi altså, i moskeen… sammen for å snakke om akkurat dette.

Hatprat, det var det som kom først sier Amina Sijecic Selimovic, som i tillegg til å være universitetslektor, har med seg opplevelser fra Bosnia. Hatprat er noe vi trekker frem i minnemarkeringer. Det er ikke noe vi snakker om til daglig.

Og hvorfor har ingen nevnt at Breivik hadde slakterne fra Screbenica som sine forbilder? Vi må våge å snakke om hvor farlig hatprat er. Hva det fører til.

Det begynner med fordommer, sier forstander i Det mosaiske trossamfunn Ervin Kohn. Fordommer er ikke farlige om de utfordres. De må erstattes med nysgjerrighet.

Om vi skal forebygge hat så må vi ta to skritt tilbake og ta tak i fordommene, i fryktskaperne. Ta begrepet snikislamisering for eksempel. Hvor fører det begrepet oss? Hva er konsekvensen av den ytringen?

Det er viktig at muslimer tar tak i antisemittisme og at jøder tar tak i muslimhat, fortsetter han, før han legger til et lite hjertesukk om at det ofte ser ut til å være de som sier at det i ytringsfrihetens navn er viktig at vi tar debatten, ofte er de som ikke gjør det. Hat får stå uimotsagt.

Skuffende handlingsplan

Religionshistoriker Lena Larsen snakker om at hatprat er noe alle har ansvar for å ta avstand fra. Og tidligere rådgiver ved Antirasistisk Senter, Shoaib Sultan, peker på at handlingsplanen mot muslimhat er skuffende fordi den ikke våger å ta i bruk begrepet islamofobi. Den går ikke langt nok. Mens NRK-journalist Bibi Musavi trekker frem hvor viktig det er med representasjon. Om ikke vi forteller vår historie slik vi opplever den, så vil ikke vår historie bli fortalt. Våg å stå opp!

Lena Larsen og Shoaib Sultan tok opp islamofobi.Foto: Kjersti Opstad

Timen som er satt av til dette panelet går alt for fort, og diskusjonen avsluttes med en lovnad om at en ny og egen kveld skal avsettes til å kun snakke om antisemittisme i moskeen. Det har vi nemlig fått for liten tid til å gå dypt inn i denne dagen.

Jeg går hjem mett på mat, kake og inntrykk. Og ikke minst går jeg hjem med vissheten om at alle de som har forsøkt å fortelle meg at det ikke er rom for åpen debatt i moskeen tar feil. Moskeene våre har mange rom. Og i noen av dem så finner man altså unge kvinner som leder åpne og spennende paneldebatter. Og kake… moskeene er gode på kake og på mat.