– I moskéen på Carl Berner minnes vi profetens hellige nattreise til Jerusalem og til himmelen

— For et hyggelig besøk nynner jeg for meg selv på veien hjem fra boligblokk-moskéen på Carl Berner. Og jeg tar meg selv i å tenke at om jeg skulle ha vært muslim så er det mulig at jeg også måtte ha vært bosnisk. Kaker og zikr. Thats my thing!

Menigheten sitter samlet i en sirkel denne søndagskvelden mens de lytter til imam Faruk Terzic fortelle om profetens nattreise. FOTO: Kjersti Opstad

Akkurat nå så sitter det barn i bomberom i Kyev. Sivile har fått utlevert skytevåpen og de forbereder seg nå på gatekrig i storbyen. I løpet av få dager har krigen ført 500 000 mennesker på flukt. Et kjapt internettsøk avslører at det bor nesten 2,9 millioner innbyggere bare i Kyev.

Hvor er de alle sammen nå som bombene i kveld igjen faller ned over dem? Går det noen i gatene? Sover de i sengene sine, eller gjemmer alle sammen seg dypt nede under bakken… i natt også. Er de varme? Mette? Trygge? Finnes det trygghet i krig? Sekunder av glede?

På besøk hos de som kanskje best forstår

Jeg er i moskeen denne søndagskvelden. Jeg besøker de menneskene her i landet som kanskje best forstår situasjonen i Ukraina og befolkningen i Kyev. Jeg er i den bosniske moskeen på Carl Berner. Hos det islamske fellesskap, Bosnia og Herzegovina. Et religiøst fellesskap som oppstod i Norge etter å ha blitt fløyet hit… i en luftbro… midt i en annen uforståelig, meningsløs og hjerteskjærende krig.

Idag, første mars, feirer Bosnia og Herzegovina sin frigjøringsdag. Og mens forsamlingen spiser kaker, drikker kaffe og kjenner på at det er godt å endelig få treffe hverandre igjen etter to lange pandemiår så vises det en video som hyller martyrene fra krigen.

Glemmer aldri

Det er ingen i denne forsamlingen her som har glemt de forferdelige hendelsene i 1992. Og dagens hendelser i Ukraina bringer de vonde minnene nærmere. «Du vet», sier Ahmed Modric som jobber i moskéen, «ingen mennesker som har opplevd krig. Ingen som har vært soldater. Ingen sivile som har opplevd virkelig krig, er fult ut mennesker etterpå. Det er noe som skjer inne i deg. Noe du aldri senere kan legge fra deg.»

Og kanskje er disse minnene, smerten over det som har vært, med på å gjøre denne kvelden ekstra magisk? Og for meg er det jeg finner i denne moskeen denne kvelden magi. Vakker magi. Hjerteåpnende magi. Og for aller første gang føler jeg meg hjemme i en moske. Jeg er ikke bare på besøk. Jeg er på et vakkert sted der jeg kunne ha blitt sittende lenge.

Profetens nattreise. Isra og mi´raj

Vi er inviterte for å feire minnet over en hellig natt. Natten da profeten Muhammed hadde sin nattereise fra Mekka til Jerusalem og til himmelen. Isra og mi´raj.

Imam Faruk forteller at Profeten hadde vært gjennom et tungt og vanskelig år. Hvor han bla hadde mistet sin kjære kone, Khadija. Et tap profeten tok svært tungt. Kadija var ikke bare den første troende muslimen. Profeten og Kadija hadde et perfekt ekteskap og var svært glade i hverandre. De kranglet aldri over trivielle småting slik vi andre som lever i parforhold ofte ender opp med å gjøre.

I tillegg så levde muslimene under stadig vanskeligere kår i Mekka. Og profeten kjente seg både motløs og verdiløs. Og da fikk han altså denne nattreisen i gave fra Allah. Og minnet av denne reisen blir feiret hvert år av muslimer over hele verden. Akkurat slik vi her på Carl Berner skal gjøre det nå ikveld.

Det var på denne reisen profeten Muhammed fikk møte Allah alene og først fikk instruksjoner om at mennekser måtte be 50 ganger om dagen.

Profeten Mousa (Moses) krevde da han hørte dette at Muhammed måtte gå tilbake og kreve færre bønner. Ingen mennesker vil kunne be 50 bønner hver dag, sa han. Be om noe som er praktisk gjennomførbart. Da forhandlingene var kommet ned til 5 så sa profeten at han kjente seg flau for å gå tilbake og be om enda færre daglige bønner. Og slik ble det bestemt at muslimer skal be fem ulike bønner hver dag.

Og jeg, jeg elsker zikr

Imam Faruk forteller forresten alt dette på bosnisk og jeg forstår ikke ordene før Maja Muftic Krpo oversetter for meg lenge etter at det hele er over. Men ikveld trenger jeg egentlig ikke ord for å forstå. Vi gjør øvelser jeg kjenner. Vi gjør zikr, eller dhikr om du foretrekker. Og jeg, jeg ELSKER zikr.

Zikr, eller altså dhikr, litt avhengig av hvor du kommer fra, handler om å åpne hjertet ditt slik at det kan huske hvor det kommer fra og hvor det hører til. Zikr er å huske Gud. Og det er en øvelse som særlig er mye brukt av sufier.

Du finner forresten en form for zikr i kirkene våre også av og til. Hjertebønner kaller de det da og de er kanskje litt mer nølende til hvilke ord og setninger de skal si for å åpne og vekke dette hjertet vårt opp. Det er ikke det at kirken ikke har hjerter og mystikk, det er bare det at de en gang i tiden gjemte dem så godt bort at de nesten glemte at også dette var en del av deres tradisjon.

Zikr er å åpne opp sine hjerter og huske

Muslimer derimot, de har alltid gjort zikr. I alle fall de med en sufitilknytning. Og det er sammen med sufier at jeg har gjort zikr tidligere. Og selv om rythmen de bruker her er annerledes og noen av ordene ukjente så er stemningen de skaper velkjent. La ilaha illallah. Det finnes ingen andre enn Gud. Allah Hu. Det første og det siste pust. Bismillah al Rahman al Rahim. Gud, den mest nådefulle og medfølende. De tre første av det som i følge islam er Guds 99 hellige navn.

Jeg sitter ikke midt i sirkelen. Jeg sitter litt på utsiden av den. Halvveis gjemt bak veggåpningen som deler de to sammenhengende bønnesalsrommene vi sitter i.

Det er ikke et separat kvinnerom og et rom for menn i denne moskeen. Da man i begynnelsen av kveldens program bad dagens fjerde, og nest siste, bønn så samlet kvinnene seg i den ene delen av salen og mennene i den andre, men nå sitter alle sammen i en sirkel.

Kaker og myke, smilende hjerter

Vi lytter, chanter og synger de samme ordene. Rythmisk og synkront. Som om rythmen i zikren har bundet oss alle sammen og vi er ett med hverandre og med ordene vi sier. Og jeg som er født med et hjerte som bare elsker zikr smiler fra øre til øre. Dette var akkurat det jeg trengte midt i alt dette trasige som nå skjer i verden. Sufitradisjonen har lært meg at zikr etterlater deg med et mykt og smilende hjerte.

Når programmet er slutt så er det forresten kaffe, kaker og altså frigjøringsdagsfeiring på naborommet. Og jeg koser meg der også. Jeg får servert tradisjonelle bosniske godbiter bakt av en smilende eldre dame. For et hyggelig besøk nynner jeg for meg selv på veien hjem. Og jeg tar meg selv i å tenke at om jeg skulle ha vært muslim så er det mulig at jeg også måtte ha vært bosnisk. Kaker og zikr. Thats my thing!