Skribent
— Det er noe i denne gjerningen der… Med Maria som bryter reglene, går inn i bønnesalen og ber ved siden av mennene som er befriende. Når den fremste av alle kvinner, den beste av oss kan gjøre noe slikt så må da patriarkiet ha tatt feil? Da må det faktisk være rom for kvinner som vil be også i islam?
Forestillingen om Maria i koranen spilles til daglig hos Kilden i Kristiansand, men på selvestekvinnedagenså kunne du oppleve den i Fjell kirke i Drammen. Foto: Kjersti Opstad
Dette prosjektet, å gå i moskéen og skrive den kjedelige historien om hva de egentlig driver på med der inne, hadde vært enklere om jeg var mann.
Ikke i alle moskeer, langt der i fra. Men i noen moskéer. Det finnes moskéer det ble for vanskelig å skrive om fordi jeg er kvinne. Det finnes også rike rom jeg får lov til å besøke bare fordi jeg er kvinne.
Men i dette prosjektet er jeg veldig bevisst på at det er kvinne jeg er. En uvant følelse som jeg ikke vet om handler mest om mine fordommer og bevisstheten som er i samfunnet rundt meg på at islam og kvinner er problematisk, eller om det skyldes reelle opplevelser.
Det er vanskelig å sette fingeren på noen spesifikke opplevelser. Jeg har blitt godt møtt av alle.
Gjennom dette prosjektet har jeg møtt muslimske kvinner, driftige, sterke kvinner, som har roller i moskéer og i muslimske organisasjoner. Og som trives med det og har funnet sin plass og sin stemme i dette miljøet.
Jeg har også møtt driftige sterke muslimske kvinner som ikke har funnet seg tilrette som kvinne i disse miljøene, selv om de virkelig har forsøkt.
Tre av disse kvinnene har uavhengig av hverandre uttalt at de ønsker å starte opp en moské for kvinner. En Maria-moské og bli landets første kvinnelige imam. Tre stykker. Tre kvinner. Helt uavhengig av hverandre.
Og jeg tror ikke en gang at de kjenner hverandre. Men de kjenner på den samme lengselen. De deler den samme drømmen.
Når Gud blir mann, så blir mannen lett til Gud, sier de litt lattermildt der oppe i panelet etter forestillingen denne tirsdags ettermiddagen.
Det er kvinnedagen og jeg har dratt til Fjell kirke i Drammen for å høre oslokvinnen Mehda Zolfaqari , den første koranfortelleren i Norge, fortelle om sin oppvekst i Oslo-moskéer og om koranens Maria.
Ettersom det er selveste kvinnedagen så etterfølges forestillingen av en paneldebatt. Forestillingen vi opplever er en gave til oss på kvinnedagen fra Kilden i Kristiansand hvor denne forestillingen vanligvis spilles og med seg på scenen har Mehda med seg Nawar Alnaddal som er musiker fra Syria.
Hun heter forresten Miriam, Maria når hun er i Koranen og historien om henne begynner ikke med en engel, en folketelling og en stall. Den begynner faktisk lenge før hun er født. Med historien om to prester som ikke kunne få barn og som derfor ble sett ned på av sine prestekollegaer. Zakarias og Imram.
Imram, som i kristne tekster omtales som Joakim, fikk på sitt dødsleie en beskjed fra Allah om at han skulle bli far til selveste Messisas. Kongebarnet jødene så lenge hadde ventet på. Frelseren.
Og da Imrans kone Hannah etter hans død kjente kroppen forandre seg til det ikke lenger var noen tvil om at hun virkelig ventet barn, så var det hverken hos henne eller hos omgivelsene noen tvil. Imram hadde virkelig fått beskjed fra Allah om at han skulle bli far til Messias og nå var Messias på vei.
Herodes er forresten med i Koranens fortelling også. Og han skulle også der for å drepe denne ventede kongebabyen. Slik at ingen andre enn han skulle være jødenes konge.
Men i denne fortellingen slapp han å drepe. Han kunne le isteden. Alle kunne le, og håne denne moren som altså hadde blitt utpekt til å føde dette messiasbarnet. Det var nemlig ingen Messias hun hadde født. Det var ei jente. Ei jente… Tenk. Ei Jente.
Slik begynner fortellingen om Maria i Koranen. Og du finner den både i Koranen og i Hadith. Koranen er i islamsk tradisjon den teksten profeten Muhammed fikk overlevert av gud, mens hadith er alle fortellingene fra andre om profetens liv og lære.
Og i disse tekstene så finner du fortellingen om hvordan mor Hannah insisterte på å holde sitt løfte til Allah og la Maria, eller altså Miriam, vokse opp i tempelet som en gave til Gud. Selv om hun altså var jente.
Og etter at farens venn Zakarias støttet henne så fikk hun som den aller første kvinnen lov til å vokse opp i tempelet. Riktig nok i et eget rom som var kun for henne.
Men hun fikk lov til å delta i undervisningen og slik lære om Gud og troen. Som den aller, aller første kvinnen.
I Koranen så er Maria beskrevet som den viktigste av alle kvinner. Og det står der den dag i dag selv om hun altså var rebell og lytta til Allah da han bad henne gå inn i hovedbønnesalen, midt mellom alle mennene som bad … og be.
En ugjerning hun selvfølgelig ble utvist fra tempelet for å ha gjennomført. Det var gammeldagse prester i tempelet da. Slike som likte makt, gull og ære.
Slike prester som jeg trodde holdt til i kirka før jeg rent faktisk besøkte kirka, og fant ut at prester flest var reflekterte, fine folk med gode verdier og kloke ting å si.
Men det er noe i denne gjerningen der… I Maria som bryter reglene og går inn i bønnesalen og ber ved siden av menn som er befriende. Når den fremste av alle kvinner, den beste av oss kan gjøre noe slikt så må da patriarkiet ha tatt feil?
Da må det faktisk være rom for kvinner som vil be også i islam?
Nawar utfører forresten et nydelig bønnerop i forestillingen og det slår meg. Noe så nydelig. Så sterkt. Og fra en kvinne! Det er vakkert. Objektivt vakkert. Og det henter meg inn. I denne koranfortellingen er det plass til meg som kvinne.
Her trenger jeg ikke engang å være i tvil. Maria gir plass til kvinner også i islam. Akkurat slik hun gjorde det i kristendommen.
Og slik går det altså til at den for meg viktigste fortellingen så lang i denne moské serien altså ble fortalt i en kirke. Og om jeg kunne bestemme så hadde du gått ut og sett den også.
Da vil du få vite hvordan engelen Gabriel, eller altså. Gibril for muslimer lett kan forveksles med Mehdas drømmemann og om hvordan Jesu fødsel ser ut i Koranen. Jeg kan røpe så mye at rebellen Maria var jomfru også der.