Skribent
Akkurat denne natten, lejlet ul kadr så er du omringet av nåden. Alle Guds engler er her nede på jorden sammen med oss og overøser oss med akkurat dette… nåde. En god gjerning denne natten tilsvarer belønningen du ville få for over tusen måneder med gode gjerninger. Jeg er hos det Islamske Fellesskapet Bosnia og Hercegovina og markerer årets viktigste natt for muslimer.
Leyla betyr natt på arabisk. Laila også forresten og layla og lejla. Alle stavemåter jeg har sett i bruk hos norske muslimer denne våren. Men helt uavhengig av hvordan det staves så er altså betydningen den samme. Natt. Og sammen med qadr eller kadr så blir betydningen skjebnenatten. Laylat ul qadr.
Og så viktig er altså denne natten at den faktisk mer enn noe annet kan endre noens skjebne. Denne natten er den aller viktigste natten. I min lekmannsforståelse så har lejlet ul kadr en signifikans i islam som på sett og vis kan minne om den signifikansen påskemorgen har i kristendommen. Nådenatten og nådemorgenen.
Lejlet ul kadr er feiringen av natten da koranens første kapitler ble åpenbart for profeten. Og en god gjerning som utføres denne natten har belønningen til mer enn tusen måneder. Det sies at paradisets porter er åpne og at alle himmelens engler er her nede sammen med oss.
Og at dersom du blir funnet bedende under lejlet ul kadr så mottar du velsignelser store nok til å sikre deg adgang til paradiset etter din død. Og ikke nok med det. Denne natten, når paradisets portner er åpne, så benådes også et utall sjeler fra evig pinsler og de blir løftet opp mot paradiset.
Den viktigste forskjellen mellom kristendommen og islam er kanskje troen
på nåden, har både muslimer og kristne forsøkt å fortelle meg. I kristendommen så tror man at man er fri fra all synd fordi Jesus døde på korset og slik overvant døden. Man tror på nåden. Jesus har sonet for dine synder, og du er allerede er tilgitt.
I islam handler mye om å be om nåde og om tilgivelse: Bismillah al Rahman al Rahim. I guds navn. Den mest barmhjertige og nåderike. Et utsagn som sies av mange muslimer før de utfører enhver gjerning i livet. Og med ett unntak så begynner alle koranens vers med disse ordene. Gud, den mest barmhjertige, den mest nåderike.
Og om jeg har forstått dette riktig, så er ikke Gud mindre nåderik i islam enn i kristendommen. Det er bare at der nåden i kristendommen er gitt som en følge av Jesus offer, så må man i islam be om nåden. Men akkurat denne natten, lejlet ul kadr, så er du omringet av nåden. Alle Guds engler er her nede på jorden sammen med oss, og de overøser oss med akkurat dette… nåde.
Imam Saidy fra Daru Salaam moskéen har lært meg at tusen faktisk er det høyeste tallet i datidens skrifter. Det fantes ikke noen tall som var større enn tusen. Millioner og billioner kom ikke før lenge etterpå. Tusen var et tall man kunne forstå. Det var enormt.
Det setter utsagnet om at denne natten gir belønningen til mer enn tusen måneder i perspektiv. Det finnes faktisk ikke en belønning som kan være høyere enn den belønningen man kan oppnå akkurat denne natten.
Som jeg skrev først så finnes det et utall stavemåter for denne hellige natten på norsk. Her har jeg valgt å bruke den Det Islamske Forbundet Bosnia og Hercegovina brukte i sin omtale. Jeg har nemlig vært på besøk i den hyggelige moskéen på Carl Berner igjen. Og sammen med dem har jeg markert Lejlet ul kadr.
Det er ingen som helt sikkert vet hvilken natt lejlet ul kadr faller på. Noen sier at man ikke kan vite det mer nøyaktig enn at det skjer en gang i løpet av ramadans siste ti dager. Noen mener å vite at det må skje på en av oddetallsdagene, altså natten før den 21. dag i ramadan, den 23., 25., 27. eller 29., men selv om ingen helt ser ut til å vite det, så er det svært vanlig å markere lejlet ul kadr natten før den 27. ramadan.
Og det er akkurat det man har valgt å gjøre i det bosniske fellesskapet. Feiringen er lagt til natten før 27. ramadan. Jeg ankommer moskeen sent på kvelden. Programmet starter ikke før 22.30. I god tid etter at iftarmåltidet er fortært. Denne gangen er begge moskéens saler full av besøkende. Unge, gamle, kvinner og menn.
Vi begynner med bønn. Allah Akbar, sier de, om og om igjen. Forsamlingen reiser seg og bøyer seg rytmisk og unisont. Vi holder på lenge. Kjempelenge. Og jeg mister begrep om hvor mange ganger de har reist seg opp, bøyd seg ned, lagt pannen i gulvet og reist seg opp igjen.
I tillegg til all nåden som finnes denne natten så må dette også være en utrolig god trening, tenker jeg for meg selv, der jeg ser dem reise seg opp og bøye seg ned. Om igjen og om igjen. På rekke og i rader i dyp, dyp konsentrasjon og fred.
Når bønnen omsider er over, så begynner kveldens program. Man sitter sammen i den største av salene, og det er en varm og hyggelig stemning rundt meg. Jeg har dessverre ikke lært meg bosnisk siden sist, men jeg forstår like fullt mye av det som skjer. Tror jeg.
En etter en kommer ungdommene frem. En resiterer et vers fra koranen. Utenat. Nestemann gir oss forklaringen. Utdypingen. Alt det vi kan tolke ut av dette verset. I alle fall er det det de gjør i min tolkning av det som skjer. Selv om jeg verken forstår arabisk eller bosnisk.
Der jeg sitter, så er jeg også nokså sikker på at det de leser er sura alqadr. Verset som omhandler akkurat denne natten vi nå markerer. Og at de går dypere inn i forklaringene om hvor viktig denne natten faktisk er.
Deretter kommer den delen av programmet som igjen får mitt sufihjerte til å gjøre salto. Denne gangen er det ikke zikr som står på programmet. Denne gangen er det sang. Musikk er snarveien til Gud sa min Hazrat Inayat Khan.
Og det er godt å få sitte slik i en moské og lytte til vakker sang. Man trenger ikke forstå ordene for å forstå at de har en hellig betydning, at det var en hjertesang.