Jernregel nr 3

Dra ikke fordel av en annen persons uvitenhet

Pir Zias kommentar:

Jernregel 3: Mitt samvittighetsfulle selv, ikke dra nytte av en persons uvitenhet.

Hver regel begynner med ordene «Mitt samvittighetsfulle selv.» Dette betyr at regelen er en monolog, en samtale med oss selv. Den er ikke pålagt av en ekstern myndighet. Regelen er artikulering av en etisk orientering. Hvis denne orienteringen resonerer med ens samvittighet, er regelen en påminnelse om å forplikte seg fullt ut, i alle situasjoner, til ens ideal. Hvis orienteringen ikke gir gjenklang, gir kontemplasjonen av regelen en mulighet til å avklare sin egen etiske posisjon. Ikke i noen av tilfellene er regelen et dogme som krever overholdelse på grunnlag av en ekstern autoritet. Den eneste sanne autoriteten er den opplyste menneskelige samvittigheten.

Nå til regelen: Ikke dra fordel av en persons uvitenhet. Selvfølgelig er den ekstreme formen av dette en selgermentalitet, å søke utbytte av folks godtroenhet, å villede dem for å tjene raske penger. De fleste av oss er uskyldige i dette. Men det finnes mer subtile former for utnyttelse.

I Creating the Person snakker Murshid om det han kaller «tendensen til å ville overbevise». Han sier: Det er en tendens skjult bak menneskelig impuls, som kan kalles tendensen til å ville overbevise. … Ved dette oppnår folk for øyeblikket det de ønsker å oppnå. Men til slutt er effekten irritasjonen til alle de som blir utsatt for dette. Viser det ikke at å få noe gjort ikke er så vanskelig som å ta hensyn til andres følelser? Det er så sjeldent at man finner en person i verden som er hensynsfull når det kommer til en annen persons følelser, selv ved ofring av å få sine egne ønsker gjennomført. Alle søker frihet, men for seg selv. Hvis man søkte det samme for en annen, ville man være et mye større menneske. Tendensen til å ville overbevise viser uten tvil en stor viljestyrke. Og den spiller på svakheten til andre, som gir etter og gir etter for det på grunn av kjærlighet, sympati, godhet, vennlighet og høflighet. Men det er en grense for alt. Det kommer en tid da tråden går i stykker. En tråd er en tråd, det er ikke en ståltråd. Selv en ledning knekker hvis den trekkes for hardt.

Finheten i menneskets hjerte blir ikke forstått av alle. Menneskelig følelse er for finslepen i forhold til alminnelig oppfatning. En sjel som utvikler sin personlighet, hvordan er han eller hun? Han eller hun er ikke som roten eller stammen til en plante, og heller ikke som grenene eller bladene. Han eller hun er som blomsten, blomsten med fargen, duften og skjønnheten.

Murshid snakker her om tendensen til å argumentere, til å smigre, til å overtale, til å mase, til kort sagt å gjøre alt som står i ens makt for å få noen til å ombestemme seg i den interesse å oppnå personlig nytte. Vi prøver alle, til tider, å utnytte våre retoriske ferdigheter til det beste. Når man føler at innsatsen er høy, argumenterer man sin sak iherdig, med advokatintensitet.

For å «vinne» en diskusjon må man nedtone svakhetene i ens egen posisjon og understreke styrkene. Visse fakta må fremheves, og andre fakta må skjules. Det som er passer til ens egne argumenter, spiller man opp, og resten blir beleilig ignorert.

Vi har alle denne tendensen, mer eller mindre. Det er bare en del av retorikken, nesten uunngåelig. Vi vil alltid gi de beste grunnene til våre beslutninger, tanker og så videre. Men når denne tendensen tar en ekstrem form, blir den krenkende. Når man bevisst holder tilbake kritisk informasjon i en diskusjon, bidrar man ikke lenger positivt til en gjensidig gunstig løsning.

Hvis formålet med en samtale er et “møte mellom sinnene” – og når skal det ikke være det? – så er det som ønskes ikke triumf for det ene synspunktet over det andre, men snarere en kognitiv syntese der flere fasetter av et emne bringes i harmoni, og begge parters forståelse utvides.

Når man tvert imot forsøker å fra fordel av de blinde flekkene i en annen persons synsvinkel, blir det bare en form for utnyttelse. Kunnskap er makt, og manipulering av kunnskap der motivet er egeninteresse kan være tyrannisk.

Selvfølgelig er hemmelighold i seg selv ikke en negativ eller ødeleggende kraft. Faktisk er det et naturlig og nødvendig aspekt av livet. Hele naturen er en åpenbaring av mysteriet med den guddommelige hemmeligheten i suksessive stadier av avsløring. Hvis den rene, altomfattende sannheten om virkeligheten noen gang skulle bli avslørt i sin helhet, ville vitnets sinn smelte. Verken du eller jeg kunne tåle styrken i avsløringen og overleve. Det er en nåde for oss at «Allah har sytti tusen slør av lys og mørke».

Det er bare når menneskets kapasitet blir dypere og utvides at slørene kan løftes, et etter et. Ikke hvert øyeblikk er det rette øyeblikket for å uttrykke en finere oppfatning, en realisering av sjelen. Sjelens hemmeligheter skal ikke plumpes ut uforsiktig. Det lysende mørket av stillhet nærer og beskytter åndelig kunnskap til øyeblikket for uttrykkelse har kommet. Denne hemmeligholdelsen er vakker og bemyndigende. Den myndiggjør ikke bare en selv, men også den andre. Profeten, den Hellige eller Mesteren som holder den guddommelige hemmeligheten, gjør det i en ånd av medfølende solidaritet med alt liv, og støtter den naturlige utfoldelsen til hvert vesen. Dette er akkurat det motsatte av hemmeligholdet til tyrannen, som bruker kunnskap til å dominere andre. Begge bruker makt, tyrannen bruker makt mot andre, mens Profeten, den Hellige eller Mesteren bruker makt for og sammen med andre. Resultatet er svært forskjellig.